Søkeresultater for: Dette har vi mistet i Vestre Gran

Dette har vi mistet i Vestre Gran – del 4 av 4

av Håkon Grymyr

Vestre Gran var av de beste på Hadeland innen fotball, helt fra klubben første gang var med i seriespillet fra 1933. Og i en lang periode på 1970 og 1980 tallet, var vi vel – her på Hadeland, for en stormakt i regne innen seniorhåndball. Nå er dette historie.

Fotball

Alt fra tidlig på 1930-tallet var Vestre Gran en fryktet motstander på fotballbanen. I årene 1936 og 1937 spilte seniorene første ordinære runde i NM (cupen), etter å ha slått ut antatt sterkere lag i de to kvalik. kampene. «Det hadde ingen ren C-klubb i Oppland og Øvre Buskerud fotballkretser gjort før Vestre Gran», skrev Per Chr. Andersen i sin avis Sportsmanden.

PS: Det var han, som på en dårlig radiolinje – refererte kampen mellom Tyskland og Norge – på Olympiastadion i Berlin, under sommer-OL i 1936. En kamp Norge vant 2-0, etter to scoringer av Magnar Isaksen. På tribunen befant Adolf Hitler og hans «hoff» seg. Da Isaksen satte inn mål nr.2, forlot Hitler Olympiastadion. (Norge tok bronse i dette OL, og er bare blitt hetende bronselaget i historiebøkene.)

De fem/seks årene lå vi langt nede, før guttelaget som Ivar Støen hadde trent, slo gjennom som seniorer. Fra 1952 og utover til 1964 hadde vi et av de beste lagene på Hadeland. Så tre/fire magre år, før Vestre igjen markerte seg, og vi var vel en av de få klubbene på Hadeland som stilte tre seniorlag: A, B – og Old Boys. Men så ble det bråslutt, da vi i løpet av en kort vårsesong måtte trekke både A og B-laget, og vi sto i flere år igjen med bare Old Boys-laget, og andre seniorlag er ikke lenger å se.

VGILs gulljenter, som vant i 2008. Her under utdeling av VGILs bragdpokal og overrekking av Gran Sparebanks Idrettspris for 2008. Foto: Avisa Hadeland

VGILs forballjenter, som vant i Norway Cup 2008.  Her under utdeling av VGILs bragdpokal og overrekking av Gran Sparebanks Idrettspris for 2008. Norway Cup-pokalen står i forgrunnen.
Foto: Avisa Hadeland

Vår neste oppgang kom da Finn Bækken – og senere Svein Bækken – tidlig på 1990-tallet, trente opp de gutte- og jentelagene som virkelig kom til å sette Vestre på fotballkartet. (Kan nevne at før denne perioden hadde vi et brukbart damelag). Finn han hadde ansvaret for guttelagene, mens Svein hadde ansvaret for jentene, men de kombinerte.

Svein trente flere årganger jenter, men de 12-års jentene han startet klatringen med, – de kom til å dominere avisoverskriftene i fem år framover. Og minst halvparten av disse 12-åringene var med helt til de avsluttet som 16-åringer. Halvparten av disse jentene var fra Vestre Gran.

De ble historiske i Norway Cup. Som 12-års lag vant de alle sine kamper, og hadde det vært rangering, så ville de vunnet puljen klart. Som 13-åringer vant de B-sluttspillet. Året etter – som 14-åringer – gikk de helt til topps. Året etter – helt til topps igjen, – og de avsluttet som 16-åringer med ny finale, men tapte da 1-0.
Vi siterer følgende statistikk datert 1.august 2009 fra VGILs gamle nettsider:

Vestre Gran med verdensrekord i Norway Cup av Ole Næss
Ja, overskriften er faktisk riktig. Jentene våre har satt verdensrekord i antall seire i forhold til antallet spilte kamper. På fire år har jentene spilt 30 kamper og kun tapt 2, inkludert finalen 31.07.2009. Det er ingen andre lag i verden som har klart noe lignende på de 37 årene Norway Cup har vært arrangert.

  • I 2006 spilte jentene 6 kamper og vant alle med målforskjellen 32-2. Det var ikke sluttspill i denne aldersgruppen.
  • I 2007 spilte jentene 8 kamper, tapte en i gruppespillet men vant til slutt B-sluttspillet. Målforskjell 32-8.
  • I 2008 spilte jentene 8 kamper og vant gull i A-sluttspillet. Målforskjell 28-4.
  • I 2009 spilte jentene 8 kamper og vant sølv i A-sluttspillet. Målforskjell 25-6.

På disse årene har jentene scoret 117 mål og sluppet inn 20. Dette vitner om meget solid spill på hele banen, solid forsvar og giftige målscorere.

Det er fem jenter som har vært med på denne kjempesuksessen i alle de fire årene og det er Anne Marthe Morka, Hege Legreid-Pedersen, Line Bækken, Guro Lomsdalen Næss og Tiril Velsand.

Nå er alt dette historie. (Vi får mimre ved å se på premieskapet vårt på Fjordvang. På den øverste hylla står flere svære pokaler som jentene sikret seg i Norway Cup. Oppe i pokalene ligger referater, bilder og lagoppstillinger fra jentenes store bragder).

I dag har vi problemer med å stille to fotballag, G8 og G9, mens seks sju yngre utgjør ei treningsgruppe. Det er magert, når vi har Hadelands flotteste gressbane. Hvordan skal vi klare å reise oss igjen ?

 

Markerte oss i håndball

Vestre Gran IL var tidlig ute med håndball, og allerede i 1939 forsøkte styremedlem Jacob Næss å få i gang et damelag i håndball. Men dessverre, selv om noen møtte opp på den annonserte treningen, så var interessen for liten.

Vi måtte helt til 1947 for å finne håndball i klubben igjen. Da stilte vi damelag i den lokale serien (utendørs, og på grus, selvsagt). Sju lag var med, Og den første offisielle håndballkampen spilte vi mot Lunner – på Grans bane – og tapte 0-3. Den første seieren tok vi i kamp nr.5 (på Lunners bane 13. august,) da vi slo Tingelstad 2-0. Det første offisielle målet vi scoret, skjedde i kampen uken før, da vi tapte 1-4 mot Gran. Vi endte sist i serien.

Laget hadde meldt seg på i høstserien, men trakk seg før serien var kommet igang. Siden ble det litt trening, men ikke med i noen serie.

I 1957 kom det flere dansker til Vestre Gran, blant dem Preben Pedersen (Højfeldt). Han hadde vært aktiv (keeper), i Danmark, og sammen med Hjørdis Blilie fikk de liv i håndballen igjen. Allerede første året (1959) mønstret de fire lag, men var ikke med i noen serie. Hjørdis tok seg av det administrative, mens Preben var trener. Hjørdis var selv en så god spiller at hun spilte på kretslaget til Øvre Buskerud. Det gikk litt trådt i starten, men så begynte framgangen, både med dame – og jentelagene.

Håndball er tøft. Her takles Rigmor Aasrud, senere ordfører i Gran (1995 - 2005), statssekretær (2005 - 2009) og statsråd i regj. Stoltenberg II (2009 - 2013).

Håndball er tøft. Her takles vestregranasokningen Rigmor Aasrud, senere ordfører i Gran (1995 – 2005), statssekretær (2005 – 2009) og statsråd i regj. Stoltenberg II (2009 – 2013).

Det var fra 1970 og utover at vi begynte å markere oss. Og vi var faktisk ute før Lunner med et sterkt damelag på Hadeland. Senere fikk vi også seniorlag for menn, og i en periode hadde vi både dame- og herrelag i 3. divisjon. Det hadde ingen andre klubber på Hadeland klart, hverken før eller etter oss.

Preben, som hadde vært med i miljøet hele tiden, valgte å konsentrere seg om å trene jentelagene, han var i mange år også dommer, og han var fast ved sekretariatet i Granshallen, og han var en meget nyttig mann for håndballen for hele regionen.

– Mitt største øyeblikk som trener var i 1973, innrømmet Preben. Først hadde jentelaget hans vunnet den lokale serien, så ble de kretsmestere i Øvre Buskerud, – og til slutt – i Drammen, banket de jentene til storklubben Sturla 7-4 i kampen om Buskerudmesterskapet.

Men alt har sin tid. Rekrutteringen sank, og de som var igjen, de ville gå sammen med Gran IL – og stifte en håndballklubb (VGH), Vestre & Gran håndballklubb. Slik ble det, og håndballmiljøet i Vestre Gran ble dratt inn i historiebøkene.

 

Svart/hvitt-bildet i artikkelen er hentet fra Bygdebok for Vestre Gran (ISBN 978-82-303-0910-0) og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Klikk her for å lese del 1 av artikkelen
Klikk her for å lese del 2 av artikkelen
Klikk her for å lese del 3 av artikkelen

Dette har vi mistet i Vestre Gran – del 3 av 4

av Håkon Grymyr

Vestre Gran Bilverksted

Vestre Gran Bilverksted begynte å reise seg i 1938/39. Før det hadde Ivar Støen drevet endel år i smia til Nordre Grymyr. Ved årsskiftet 1939/1940 var verkstedet klart.

Bilverkstedet ble en av de mest populære møteplassene i Vestre Gran. Ivar Støen ble et midtpunkt i bygda, og de gamle kjøretøyene vi satt med, enten det var bil eller traktor, som Ivar ikke klarte å få til å gå igjen i løpet av et langt liv som bilmekaniker, de kan telles på èn hånd.

Ivar var en tryllekunstner med små hjelpemidler. Det ble spøkt med at hadde han en ståltrådbunt og ei gjerdetang, så kom han langt. Det var ikke så langt fra sannheten. Men Ivar hadde god faglig bakgrunn innen bilmekanikeryrket, så han var ikke bare tryllekunstner.

Ivar var en av våre bedre fotballspillere, og spilte for idrettslagets forgjenger IF Sport, alt fra tidlig på 1920-tallet og fortsatte for Vestre Gran Idrettslag i 1930. Han var en av stjernene på vårt storlag, som i 1936 og 1937 spilte første ordinære runde i NM (cupen). Det hadde ingen ren C-klubb i Oppland og Buskerud gjort før oss. Da han ga seg som aktiv, ble han en meget aktiv trener for guttelag – lag som ble av de beste på Hadeland, senere også som seniorspillere.

Det var ingen hemmelighet at Ivar var meget sportsinteressert, mest når det gjaldt fotball. Sønnen Arne sa for spøk mange år senere:
– Fatter’n har skoftet èn fotballkamp her i hele sin tid, og det var den dagen han giftet seg.

Ivar startet også opp en speidertropp bestående av disse guttene, sammen med Øystein Roen. De var synlige i bygdebildet på en positiv måte.

bilverksted

Vestre Gran Bilverksted (Vestre Gran Auto A/S), som ble revet på begynnelsen av 2000-tallet.

Under krigen, i en snørik vinter og etter snøfall i flere dager, raste taket på verkstedet sammen. Det ble bygd opp igjen. En ny katastrofe rammet rundt 1980, da store deler av verkstedet brant ned. Det gikk noen år før verkstedet var bygd opp igjen, og nå med sønnen Arne som eier av verkstedet. Da ble det det bygd et mer moderne verksted.

En ny tragedie rammet da Arnes kone, Kari Granshagen, omkom i en bilulykke. Arne satt igjen med fire sønner. I midten av august 1993 en ny tragedie: Arne fikk slag, – og med det var det umulig å klare jobben som bilmekaniker eller fortsette som musiker i Kjell Vidars. – Jeg vet så godt hvordan jeg skal plante fingrene på «brettet», men kommunikasjonen mellom fingrene og hjernen fungerer ikke, sa han.

Arne var en av drivkreftene bak Grymyr Theaterselskab, og skrev tekster og musikk til flere slagere. Ikke minst sangen om Alm Svarten. Arne hadde vært musiker helt fra rett etter krigen, med trekkspillet som hovedinstrument. Men han behersket flere instrumenter. Etter at han fikk slag i 1993, var det slutt som musiker – og slutten for bilverkstedet.

Verkstedet ble leid ut til flere, men de klarte ikke å konkurrere med merkeverkstedene som hadde «hevd» på de bilmerkene de solgte. I de fleste årene hadde verkstedet bensinsalg, først SHELL, og de siste årene FINA.

Ivar, som var født i USA i 1907, kom sammen med resten av familien til Vestre Gran i 1908. Begge foreldrene døde etter kort tid, og Ivar og de øvrige barna vokste opp hos sin tante i Støa.

Vi må ikke glemme at Ivar i mange år kjørte sykebilen i kommunen. Det betydde at han måtte rykke ut til alle døgnets tider. Han hadde god hjelp av sin kona Martha, som holdt alt sengetøy og utstyr til sykebilen rent og klart til neste tur. Vi i Vestre Gran – og kommunen ellers – har mye å takke Martha og Ivar for.

eldrebolig

Trygdeboligene, som ble bygget på den tidligere bilverkstedstomta.

Skribenten, som vokste opp fra årene etter krigen og utover, savner det meste av det vi har mistet i Vestre Gran, men mest savner han Søgardssmia og Vestre Gran Bilverksted. Der fikk jeg nok den første dosen for min interesse for lokalhistorie. Det ble mange besøk hos de to, og hver gang hadde jeg snappet opp noe nytt om historien vår.

Da det nye flotte verkstedet ble revet i begynnelsen av 2000-tallet og trygdeboliger ble bygd på tomta i 2005-2006, så skar det i hjertet. Det var ikke noe slikt vi hadde ønsket oss. Og så og si ingen fra Vestre Gran har bosatt seg der. De valgte heller mer urbane strøk.

 

Speidertropp

Grymyr og Vestre Gran har hatt mye – og mistet mye. Allerede rett etter krigen ble det startet opp en speidertropp. Det var Ivar Støen, – som blant annet drev bilverkstedet – og også var fotballtrener, som fikk i stand denne speidertroppen. Mange av de gutta som var med, de spilte også på hans fotballag. Med seg i ledelsen hadde han Øystein Roen fra Sløvika, som til daglig jobbet som betjent på Vestre Gran Handelslag. Øystein hadde bakgrunn fra speiderbevegelsen på Jevnaker.

 

Gry 4H

4h

Fra fylkesleir i 4H i 2003.

Det var rundt 1970 at det ble stiftet en 4H-klubb i Vestre Gran. Den hadde i starten sin base på Leikvoll skole, og med lærer Ingvald Kvalheim som den første lederen. Torstein Dahl, som da var rektor ved Skogskolen i Brandbu kontaktet Ruth Johnsrud i Vestre Gran Bondekvinnelag om de kunne tenke seg i medvirke til oppstart av 4H i Vestre Gran. Han hadde da vært i kontakt med Oppland 4H.

På det første møtet angående en oppstart, var Torstein Dahl, Skogskolen, Ruth Johnsrud, Bondekvinnelaget og Leif Hennenborg-Nilsen, fylkesinstruktør, av de som var tilstede. Senere sa Ingvald Kvalheim seg villig til å bli leder, og med Vebjørn Granli, som bodde på Leikvoll, ble hjelpeleder.

Kvalheim drev klubben litt på sin måte, og ikke helt etter 4Hs regelverk. Det oppsto endel gnisninger om hans lederstil, – og ungdommene. Ungdommene ville ha Ruth Johnsrud som leder.
Foreldrene kunne nok vært litt mer aktive i driften, og Ruth ble mye alene. Men etter hvert kom Åse Frøyhov med på ledersiden, og etter en tid overtok hun også ledervervet.

I starten var det mest landbruksrelaterte oppgaver. Etter starten var det viktig med et navn, og i og med at de fleste medlemmene bodde innen Grymyr skolekrets, ble det flertall for å kalle
den Gry 4H. I 4H begynner de som aspirant fra 10-års alderen. Fra 12 år er de juniorer, så senere seniorer. Selv om klubben har en voksen som sitter med hovedansvaret, så bestemmer 4H’erne, mye selv.

De første årene var Leikvoll utgangspunktet, men med årene flyttet de mye av aktiviteten vestover, og med årene ble Grymyr skole møteplassen. Liv Heier var en av lederne her, og etter hvert kom Roar Bråten inn i ledelsen. Roar var den som måtte kjempe for å holde liv i klubben. På det meste hadde de godt over 20 medlemmer.

– Vi sliter litt i dag, fortalte Roar oss, da vi intervjuet ham for Bygdeboka i 2007. – Nedgangen har dessverre vært merkbar, og i dag har vi vel seks-sju som er aktive. Så selv om Roar og kona Inger Marie stod på for klubben, så kunne de ikke hindre at den nå er historie. Det skjedde før 2010, innpå 40 år etter at den ble startet.

 

Bridgeklubb

Fortsatt er det noen fra Vestre Gran som spiller bridge, – men da som medlemmer av andre klubber på Hadeland. Men vi hadde i mange år egen bridgeklubb i Vestre Gran med et 20-tall spillere. De hadde sine ukentlige spillekvelder, – og vi vet at de brukte blant annet Fjordvang. Det siste lokalet de brukte var andre etasje i Hans Klæstads uthus. Klubben hadde sine beste år utover på 1950-tallet – og litt inn i 60-åra. Vi er litt usikre på når det var slutt, men vet at flere av de som var med fortsatt er oppegående.

 

Skrev nekrologer

Undertegnede skribent jobbet som journalist i avisen Samhold fra februar 1976 og i over ti år framover. I første halvdel av denne perioden, hadde han mange triste oppdrag. Det å skrive nekrologer er aldri hyggelig. Nå dreide det seg om alle telefonsentralene på Hadeland, som hadde fått dødsdommen, og som skulle presenteres i avisen. Undertegnede var innom de fleste sentralene fra Bjoneroa i nord til langt i sør i Lunner.

Det var mange som tok det tungt. Flere av damene hadde jobbet der i både 30 og 40 år, men de innså at automatiseringen ikke var til å unngå. Men vi tapte god lokalkunnskap og -kjennskap med nedleggelsene. Det damene på sentralen ikke visste, det var ikke verd å vite. Når det gjelder sentralen ved Grymyr, som Marthe Grymyr,  Oline Grymyr,  Magnhild Grymyr og Kari Grymyr hadde drevet helt siden 1928, ble den nedlagt 1. mars 1979.

 

Tre telefonsentraler

Vi har nevnt telefonsentralene ved Grymyr og Sølvsberget, men Vestre Gran hadde enda en, – nemlig den i Vesthagen, rett opp for Stensrud. Den het da også Stensrud. Denne sentralen kom i drift i 1911, Anne Vesthagen var stasjonsdriver. Hun drev til i 1936, da svigerdatteren Gunhild tok over. Stasjonen ble nedlagt i 1952, da ble de siste 11 abonnentene flyttet over til sentralen ved Grymyr.

 

Vestre Gran kino

filmframviser

Vestre Gran kinos filmframviser på Fjordvang

Vestre Gran var tidlig ute med å få sin egen kino. Vanligvis var det et omreisende selskap som som var innom. I Vestre Gran skjedde det første gang så tidlig som i 1922 – på lokalet Garversalen i Vestre Gran. Etter at Fjordvang ble tatt i bruk i 1926, mener vi den første filmfremvisningen der skjedde den 23. februar 1929. Siden var det selskaper innom jevnlig, det siste var Bygdekinoen.

Men i 1955 ønsket Vestre Gran ungdomslag  å starte opp egen kino, Vestre Gran kino, på Fjordvang. De kjøpte inn utstyr, 100 stoler, kinolerret og framvisermaskin. Fikk valgt et kinostyre bestående av leder Gudbrand Hole, kasserer Leif Blekkerud, Olaug Prestesæter, Bjørg Hagen og ungdomslagets leder Peder J. Skute.  Arne Sørum ble tilsatt som maskinist. Den første filmen de kjørte var Shetlandsgjengen, og da var tilstrømmingen så stor at de måtte kjøre to forestillinger. Datoen var 4. mars 1956.

Det første året ble det vist 63 filmer, og besøkstallet var bortimot 6000 voksne og 1650 barn. Noe som tilsa et snitt på 121. Selv i dag (2014), er det et gigantisk tall.

Vestre Gran kino var i mange år Hadelands mest populære kino. Allerede 7. juli 1957 satte busselskapet opp egen kinobuss fra Vassenden og hit ned i «ødemarka». Den skulle rekke den siste av de to forestillingene. Bussen sto og ventet til forestillingen var over – og selvsagt fikk sjåføren gratisbillett. Det hendte flere ganger at over 150 billetter ble solgt, og det var nok i strid med brannforskriftene. Nevnte kinobuss sluttet kjøringen i løpet av 1964, og grunnen var nok at TV’en da var i ferd med å ødelegge for de fleste kinoer.

Vestre Gran ungdomslag drev kinoen ut året 1969, da ble laget nedlagt. Fra samme dato overtok idrettslaget Fjordvang og kinodriften, som de fikk igang igjen 12. april i 1970. Da under ledelse av to som også hadde vært i kinostyret under Ungdomslaget, Håkon Grymyr og Leif Blekkerud.

Dessverre var det tunge tider for kinodrift, men de klarte å holde det gående til 4. juni 1978, med filmen Stardust. Da var det slutt. I de årene idrettslaget hadde ansvaret, ble det vist 418 filmer på Fjordvang. I overkant av 25.000 betalte sin billett og kinoen hadde ca. 114.000 kroner i brutto billettinntekter.

 

Alle bildene i artikkelen er hentet fra Bygdebok for Vestre Gran (ISBN 978-82-303-0910-0) og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Del 4 av 4 følger i morgen 31.12.2014

Klikk her for å lese del 1 av artikkelen
Klikk her for å lese del 2 av artikkelen

Dette har vi mistet i Vestre Gran – del 2 av 4

av Håkon Grymyr

Bergsrud Trevarefabrikk

bergsrud-trevareBergsrud Trevarefabrikk, kanskje – med årene, bedre kjent som Swedoor, var Vestre Grans største arbeidsplass, med 100 ansatte på det meste. En fabrikk som John Bergsrud bygde opp – oppe i Knarudsmarka fra 1946. Men allerede i 1943, begynte han i det små hjemme på Bergsrud. I 1946 fikk han tomt oppe i Knarudsmarka, i skogen til Øvre Knarud, og her bygde han opp det som skulle bli bygdas største arbeidsplass.

Nils Sørlie var med nesten fra starten, det samme med Henrik Aaserud oppe i Knarudsmarka. Her produserte de det meste, men mest kjent ble fabrikken for produksjon av dører. I starten laget de mye annet også, – og allerede rett etter 1950 begynte Nils Sørlie å produsere trapper. Når dette skrives i desember 2014 – holder Nils fortsatt på å produsere trapper – oppe i «snekkerbua» på Granavollen. I godt over 60 år har den spreke pensjonisten holdt på med trapper.

Det første produksjonslokalet John satte opp ses i bakgrunnen av bildet. I 1952 var fem mann ansatt. Produksjonen økte, og de trengte flere haller. Med noen års mellomrom kom det en ny, og etter at John ga seg grunnet helseproblemer, overtok sønnen Arne Iver. Og flere haller ble bygd. Den siste ble bygd i 1983.

I 1984 fusjonerte Arne Iver bedriften med Norema, og flere nye eiere var inne i bildet. Den mest kjente var svenske Swedoor, og det var i deres tid bedriften hadde 100 ansatte. De igjen solgte til danske Westwood, og det var begynnelsen til slutten. Produksjonen foregikk til ut året 2000.

I dag heter området Gran Næringspark, men det er tomme lokaler. Trist å se at en slik bedrift ofres på urbanismens alter.

 

Brødrene Aaserud A/S

br-aaserudI starten het firmaet Einar Aaserud og sønner. Da firmaet bygde oppe i Knarudsmarka (ved Betelkrysset) i 1975, het firmaet Brødrene Aaserud A/S, og ble ledet av Konrad, Oddvar og Leif Aaserud. De var et snekkerfirma, som hadde hatt jobber over hele Østlandet, men ville hjem til Hadeland, og fikk sitt eget bygg. Det var de som bygde opp feltet på Gransbråten og også raden med hytter ved Gjøvikvika, to kilometer nord for Grymyr.

I 1987 kom byggetrinn nr.2 – og de fikk såpass mye plass, at de leide ut til flere. Den største leietakeren var Gran ASVO, som leide der i mange år, mens Brødrene Aaserud trappet ned, og de solgte bygget til Du store alpakka. Gran ASVO har flyttet til Brandbu, Du store alpakka har trappet ned den opprinnelige produksjonen, men holder fortsatt til i bygget med mindre ting.

 

NATO

natoPå folkemunne kalte vi militærleiren oppe i Knarudsmarka for NATO. Her oppe fikk de ervervet grunn fra gårdene Grorud og Øvre Knarud i 1954, og snart var arbeidet igang.

Men denne militærleiren, den var først planlagt nede ved Grymyr, på området der fotballbanen ligger. Det var rett før 1950 at Forsvaret hadde sett seg ut det området, der det da var skog. Heldigvis ble ikke det noe av, og de valgte Knarudsmarka i stedet.

I dag er det ikke militært område lenger. De to grunneierne har fått kjøpt området tilbake. Iver Knarud disponerer den vestre delen, som blant annet benyttes til utleie/oppbevaring av ymse slag, mens Tron Johan Stubberud eier den østre delen, der han driver eget firma og han leier også ut plass til to andre firma, bestående av folk fra Vestre Gran. Så selv om militærleiren er nedlagt, så er det heldigvis arbeidsplasser her.

 

Betel

betelVi kjenner til huset Betel oppe i Knarudsmarka, som har gitt navn til veikrysset. I dag eies det av motorsykkelklubben Austmaðr, men det var den lokale grenen av pinsemenigheten, som bygde lokalet i 1964.

Men før det hadde de holdt til i huset i «Bedehussvingen» rett nedenfor Foss-butikken. Her hadde de bygd på ei tomt, hvor det tidligere hadde stått ei gardsmølle, eid av Vestre Hvinden (Stor-Gvien). Dette skjedde rundt 1910. På det meste var det stor tilslutning til denne menigheten, og de sendte også ut misjonærer. Ragnhild og Lars Fallang virket som misjonærer i Kina fra 1915 til 1921, og i nyere tid Eva Synnøve Støen på Grønland fra 1979 – til 1991.

Med årene minket oppslutningen. Medlemmene ble eldre og det var ingen nyrekruttering. Men i begynnelsen av 1960-tallet var de såpass optimister, at de bygde nytt hus i Knarudsmarka. Henrik Aaserud var den siste lederen i forsamlingen, og var det i mange år. I tillegg til vanlig møtevirksomhet, drev de også søndagsskole. – Menigheten består, forsikret Berit og Henrik Aaserud, da skribenten var innom for å lage et beretning for Bygdeboka. Dette var i år 2006. Men dessverre, to år senere var det slutt, og huset ble solgt.

 

Klæstad mølle

klastadmollaI dag er Klæstad Mølle fredet, men for få år siden satte en gjeng ildsjeler igang med restaurering av mølla – som forlengst hadde innstilt virksomheten. Mølla hadde fra slutten av 1890-åra vært et samlingssted i Vestre Gran.

Det var Helge «Hælje» Klæstad som bygde mølla i 1896, og drev den gjorde han helt til sin død i november 1929. Ingen så hva som skjedde, men han ble funnet omkommet i mølla denne novemberdagen. Med ham hadde bygda mistet en av sine største sønner. «Hælje» som alle kalte ham, var vel den første fra Hadeland som kjørte travløp – langt utenfor Hadelands grenser. Blant annet reiste han en kald vinterdag i 1881 – med to hester og spiss-slede helt ned mot Skien for å kjøre travløp. Stilte der opp i tre løp, og kjørte samme veien tilbake dagen etter. Gudene vet hvor mange dager han brukte på turen.

«Hælje» var også èn av tre i byggekomiteen for den første Grymyr kirke. Og som den tøffingen han var, var det han som klatret opp i spiret – og satte på plass den store kula. Han var også ordfører i Gran herred i flere perioder fra 1908 og til 1922.

I 1922 var han også initiativtaker til å starte opp Vestre Gran Handelslag, og året etter åpnet de i Lomsdalsgården i Elvetangen. Etter ett år og 14 dager flyttet de inn i eget bygg oppe ved riksveien mot Brandbu. «Hælje» var styreformann, og det var vel ingen hemmelighet at planene og stiftelsesmøtet – det skjedde i Klæstadmølla.

Etter at «Hælje» omkom, var det eldste sønnen – Tron – som drev mølla noen år, inntil en yngre bror – Ragnar, overtok i 1937. Han drev fram til 1979, da virksomheten innstilte.

Mølla var et samlingssted gjennom alle disse årene, og vi som hadde kjørt kornet vårt dit opp, fra tiden etter krigen, og helt til det var slutt, vi savnet mølla. Men vi forstår også Ragnars beslutning.

Ragnar var en bra mann i friidrett, og hans møllekamerat Jacob Næss i Forten-mølla, var en god fotballspiller og skihopper, og begge var medlemmer i Vestre Gran Idrettslag. Jacob holdt på i mølla litt lenger, og så overtok sønnen Lars Sigmund. Vi vestantel, vi kjørte de opp de siste årene, men nå er også Lars blitt pensjonist.

Takk til det iherdige dugnadsgjengen som har oppdatert Klæstadmølla, – som nå i en krisetid, er absolutt i stand til å gjøre den jobben den hadde gjort gjennom over 80 år. Her er mye verdifull historie tatt vare på, og det sa også Riksantikvaren Jørn Holme, da han var på besøk i mølla under visningen, sammen med flere hundre fra Vestre Gran og et stort omland.

 

Søgards smie

Smia tilhørte Søndre Grymyr, og var opprinnelig ei gardssmie. Slike smier var det på mange garder i bygda, men «Søgardssmia» den var litt spesiell. Der var det ikke kùn egen gard som benyttet den.

Vi vet ikke hvor gammel den var, men allerede i 1922 ble to av de tre rommene i smia leid ut til overnatting. På det tidspunket var arbeidet med nyveien mellom Jevnaker og Grymyr godt
igang. Mange lokale arbeidere, men mange av anleggsarbeiderne de kom fra andre distrikter, og de trengte rimelige overnattingssteder. Der kom «Søgardssmia» inn i bildet. To av rommene i smia var kledd med panel, og vi husker de så brukbare ut. Minuset måtte være at det var så lavt opp under taket i det ene rommet. Men her bodde det mange, i de årene arbeidet pågikk. Veiprosjektet fram til Grymyr var ferdig i 1925.

I det tredje rommet – med jordgulv – der hadde smeden sin arbeidsplass. Ikke store plassen å boltre seg på, men den gangen ble smia bare brukt til gårdens eget bruk. Det var vel først da
Lars (Søgarn) Grymyr, nest eldste sønnen på gården, begynte der – at smia – ble et sted hvor alle kunne komme å få reparert redskaper, lage nytt, men da var det ikke utleie av husrom til veiprosjektet lenger. Lars utdannet seg til smedlærer, og rett etter krigen flyttet han til lærerjobb i Snåsa.

Men den siste tiden han drev, hadde han fått inn en lærling: Morten Hvinden, som kom dit i 1946. Morten ble i smia så lenge helsa holdt. Han døde 22. mars 1990. Morten var en dyktig smed, og ikke minst, kanskje Hadelands beste hovslager. Folk kom langveisfra for å få skodd hestene sine. Og oppe på Klæstad, hvor de på det meste – hadde 30 hester, der hadde Morten mye skonning. Blant dem Gransterna, den største kjendisen blant hestene på Hadeland – og landets ellers på 1950-tallet.

Morten laget supersterke hestesko, og han var stadig på jakt etter havarerte sparkstøttinger. Han brukte nemlig sparkmeiene til hestesko. Skribenten savner det meste av det vi har mistet i Vestre Gran, men to ting – mer enn det andre: Det var Vestre Gran Bilverksted – og Søgardssmia.

 

Flere smier

Som nevnt flere smier i nærområdet, som selvsagt også er borte. To av dem var litt mer enn gårdssmier. Vi hadde Grymyr smie, (smia til Nordre Grymyr), som først hadde stått på tomta der posthusbygget kom i 1925. Smia ble flyttet endel meter østover, til den tomta der søppelkontaineren står i dag.

Der startet Torvald Bakken opp som bygdesmed. I lengre tid drev også Ivar Støen bilverksted i naborommet. I tillegg til vanlig smedarbeide, var Torvald en dyktig hovslager, og han har også en dyktig sanger i Vestre Gran Mannskor.

 

Ohe-smia

Den var smia til gården Ohe og den lå i nordenden av gården, tett inn mot huset som Birger Sørum har i dag. Her drev Torvalds eldre bror, Anders Bakken – også som smed. De to var litt forskjellige i det de drev med. Anders var nok litt mer finmekaniker, mens Torvald borte i nabosmia drev mer med grovarbeid. Begge smiene er forlengst borte.

 

Postkontoret lagt ned

postkontoret2

Kari Grymyr Ruden (i skranken) ekspederer den siste kunden, Anita Werner, den 26. mars 1997.

Etter nesten 109 års drift ble postkontoret i Vestre Gran lagt ned onsdag 26. mars 1997. Kari Grymyr Ruden var den siste poststyreren – og den siste kunden denne dagen var Anita Werner.

Vestre Gran Poståpneri – som det het da, ble åpnet i Elvetangen i midten av august i 1888. Det i gården til baker Hans Einersen, hvor han hadde bakeriet i kjelleren og postkontoret i 1. etasje. Hans Einersen var den første poståpneren, men selvsagt med god hjelp av kona Andrine. Einersen fikk problemer med synet etter hvert, og Andrine tok over mer og mer med posten. Hun ble tidlig ansatt som poståpner, og var det fram til hun ble pensjonist i 1927. Da var poståpneriet det eneste av betydning igjen i Elvetangen – og det ble flyttet opp til Grymyr.

Her ble det først en tid plassert på Nordre Grymyr, det samme med telefonsentralen. Så ble det plass i pensjonatbygget borte i Grymyrskrysset, og med Marthe Grymyr (Blekkerud) som leder for begge. Etter hennes død i 1936 var det søsteren Magnhild Grymyr som overtok begge. Hun ble på sin plass i 40 år, men i mange år med god hjelp av niesen Kari Grymyr Ruden.

Ved påsketider i 1997 var det hele slutt, og nok et foretak i Vestre Gran var gått inn i historien.

Vi husker den siste postbilen som kom med sekkene, og sjåføren som het Otto. Det var en rar følelse for mange av de lokale som var innom posthuset denne dagen.

 

Alle bildene i artikkelen er hentet fra Bygdebok for Vestre Gran (ISBN 978-82-303-0910-0) og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Del 3 av 4 følger i morgen 30.12.2014

Klikk her for å lese del 1 av artikkelen

Dette har vi mistet i Vestre Gran – del 1 av 4

Håkon Grymyr.

Håkon Grymyr. Her kåserer han ved Grymyr skoles 50-årsjubileum i desember 2014.

Vi er så heldige å ha mange historisk kunnskapsrike innbyggere i Vestre Gran, og vi våger å påstå at Håkon Grymyr må være en av dem som vet aller mest. Spør Håkon om noe; han vet det, og han formidler det gjerne — med meningers mot og på en umiskjennelig måte.

Håkon var en av forfatterne bak Bygdebok for Vestre Gran, som han skrev sammen med Gudbrand Hole. Boka utkom i 2007 og er et kjært og mye lest verk i bokhylla hos svært mange her i bygda. Sammen med Frode Taraldsen jobber han nå på et verk om Fjordvangs historie. Håkon er også en skattet kilde som kåsør og turguide.

Han er i tillegg en institusjon av tre grunner til! a) som lokalpatriot, b) for sitt utrettelige virke som sportsjournalist og c) for sitt arbeid og engasjement for idretten og Vestre Gran Idrettslag gjennom et halvt århundre. Bare hør: sekretær i hovedstyret i flere tiår, en av initiativtakerne til Hadeland Maraton og fortsatt en av de sentrale funksjonærene i arrangementet, initiativtaker og redaktør av klubbavisa VGIL-nytt og forfatter av bok om idrettslaget. Naturlig nok er han ett av VGILs æresmedlemmer. Han er også fortsatt en aktiv idrettsutøver med joggesko på beina til alle årstider. På sommerføre kan man også rett som det er observere ham liggende aerodynamisk flatt over stanga på sykkelen langs vegene i Randsfjordsområdet.

Vi har i dag gleden av å skjemme bort våre lesere med en ny historisk artikkel fra Håkons hånd. Vi har valgt å dele den opp i fire deler, som vil bli publisert forløpende i dagene framover. Følg med!

 

Dette har vi mistet i Vestre Gran – del 1 av 4

av Håkon Grymyr

Fra å ha vært to aktive handelssentere, er Grymyr og Vestre Gran i ferd med å bli strøket fra kartet, for å sette det litt på spissen. Vi hadde Elvetangen fra før 1870 og til 1924, og vi hadde Grymyr fra 1924 og fram til for seks/sju år siden. Siden er servicesenteret blitt redusert til nesten ingen ting, og med synkende folketall er vel ikke det så positivt for det mest verdifulle vi fortsatt har igjen, – nemlig Grymyr skole.

Hvis sammensetningen i det nye kommunestyret fra høsten 2015 – blir som fryktet, forsvinner også den. Grymyr og Vestre Gran, er vel det tettstedet på Hadeland – som hadde mye, men har tapt mest. Vi kjenner bare til ett tettsted som har tapt mer, – nemlig Grindvoll. Der hadde de enda mer enn oss, og har så og si ingen ting igjen. Som pensjonist har jeg sett med bekymring på utviklingen, og har fulgt med på tettstedet Grymyrs historie helt fra vi gikk Fredsmarsjen i oktober 1945.

Det har vært veldig mye positivt, og vi har vært stolte av bygda vår, og hva vi har fått til. Da er det enda surere å se at det vi ved Grymyr bygde opp gjennom to generasjoner, det har urbanismen klart å rive ned gjennom bare ti år. Med  den bakgrunnen skriver jeg denne beretningen om hva vi har mistet ved Grymyr og i Vestre Gran disse siste årene. Kanskje det kan ha interesse for etterslektene å se hva vi virkelig hadde her nede i «Stubberoen» – som stedet ble kalt for 100-150 år siden. Jeg tar for meg hvert enkelt foretak – som nå er borte, og litt historikk om nevnte. Begynner med Vestre Gran Handelslag.

Vestre Gran Handelslag

Vestre Gran Handelslag i Vestlund-huset i 1931. I bakgrunnen Fjordvang, som fikk påbygget tverrfløy i 1935-36. Pakkbua til venstre i bildet brant ned.

Vestre Gran Handelslag startet opp i Lomsdalsgården i Elvetangen i 1923, med Einar Grinaker som bestyrer, og Helge «Hælje» Klæstad som styreformann. De ble i Elvetrangen i ett år og 14 dager, før de flyttet opp til eget bygg Vestlund-huset, som i dag eies av Birger Sørum. Dette var før den nye veien mot Brandbu var klar, og to år før Fjordvang ble bygd.

handelslaget2

Grymyr Handelslags bygning fra 1955 i Grymyrskrysset. I dag Rojankrysset pub og kafe.

Einar Grinaker var bestyrer i nesten 30 år. Arve Torgersrud overtok etter ham. I oktober 1955 flyttet de igjen i nytt bygg i Grymyrskrysset. Her holdt de det gående til ut året 1979, da de la ned virksomheten. Bygget ble leid ut til flere drivere, men fortsatt var det medlemmene fra Handelslagets tid som eide huset under et A/L-konsept. Noen drev butikk som før, noen forsøkte kafedrift, før bygget og eiendommen ble solgt til Amjid Hussain i år 2000. Kan nevne at både den gamle og den nye butikken drev med bensinsalg, og da merket BP.

 

Grymyr landhandleri

landhandleri2

Grymyr Landhandleri anno 1905 på «tråkka» ved (gamle) Grymyr kirke.

Grymyr Landhandleri, som Anders Blekkerud innviet i desember 1941, er den tredje butikken ved Grymyr med dette navnet. Den første stod på «tråkka» rett sør for kirken, og sto der før gamle Grymyr kirke ble bygd i 1899. Egentlig hadde vel eieren av huset, gardbrukeren på Nordre Grymyr, drevet litt handelsvirksomhet hjemme på gården allerede fra rundt 1875, ved siden av pensjonatvirksomhet – og skysstasjon etter hvert. Butikken på «tråkka» ble påbygd en etasje til med tiden. Butikken ble i en god del år drevet av Hans Berg, og siden av Martinius Bjone. Bygget brant ned på slutten av 1920-åra.

 

 

Ny butikk i «krysset»
postkontoret

«Hotellet», dvs. Grymyr Landhandleri og pensjonat, senere postkontoret i Vestre Gran. Bygningen ble oppført i 1925. Bildet er fra ca. 1932.

Men da var det kommet igang en ny butikk i Grymyr-krysset. Lars H. Grymyr, på Nordre Grymyr, hadde bygd det store bygget i krysset, som vi sist husker som posthuset, og vi som er enda eldre kalte bare «hotellet». Det het opprinnelig Grymyr Pensjonat, og sto ferdig i 1925, akkurat tidsnok til åpningen av den nye veien fra Jevnaker til Grymyr sto ferdig. Ved siden av å flytte pensjonatvirksomheten fra gården 200 meter lenger sør – og hit, leide han bort deler av underetasjen til Kvikstad&Foss, som drev landhandleri her.

Etter to/tre år overtok Marthe Grymyr og ektemannen Anders Blekkerud landhandleriet, – under navnet Grymyr Landhandleri. (Også her var bensinpumpe. De hadde også fått ansvaret for både postkontor og telefonsentral. Dessverre døde Marthe allerede i 1936. Anders fortsatte med butikken, men svigerinnen Magnhild Grymyr overtok ansvaret for både post og telefon.

 

Blekkerud flyttet inn i eget bygg («Blekkerudbutikken») på nordsiden av Grymyrskrysset i i desember 1941. Kan nevne at Grymyr Land- handleri forhandlet bensin, og merket var ESSO.

Sønnen Leif og kona Jorunn tok over driften 1. januar 1966, men Leif hadde mer eller mindre jobbet i butikken siden 1947. Postkontoret i nabobygget ble nedlagt 26. mars 1997, kroa på andre siden av veien innstilte, og før jul samme året, var det også slutt for Grymyr Landhandleri.

 

Brudesalong

Hadeland brude – og selskapsbyrå kalte Heidi Højfeldt virksomheten som hun startet opp i butikkavdelingen i Vestre Gran Bilverksted i 2001. Det ble bare en kort periode der, da verkstedet var planlagt revet, – men det gikk fortsatt noen år før det skjedde. Men Heidi hadde allerede sikret seg nytt husrom – fra Karsten Sørum, i den gamle Handelslagsgården, og det skjedde høsten 2001.

Her drev hun blant annet med blomster – og arrangerte brylluper, og hun både leide ut – og solgte brudekjoler. Heidi var den eneste på Hadeland som drev en slik butikk, og hun hadde kunder fra langt utenfor Hadeland. Dette var en virksomhet hun drev på ettermiddag og kveld, da hun hadde annen fast jobb ved siden av. Nå er også denne butikken historie.

 

Frisørsalong

Det var flere som drev som frisører i det små. Blant annet hadde Anne Kristin Johnsrud en tid frisørsalong, der det senere ble brudesalong. Karin Stubberud drev frisørsalong i 2. etasje i Nye Handelslagsgården, og Mette Støen Aasli hadde salong hjemme hos seg selv. Nå er også disse salongene historie.

 

Tre bensinstasjoner

Vi tror neppe at andre små tettsteder som Grymyr, har hatt tre bensinstasjoner – på en strekning av 200 meter. Begynner vi nordfra, så hadde vi gamle Handelslaget, med sin bensinpumpe (BP), så fulgte Grymyr Landhandleri med ESSO. Da gamle Handelslaget – flyttet til nye handelslaget i Grymyrkrysset, fortsatte de med BP, og fikk da i tillegg diesel. Så flytter vi oss noen meter sørover, – til bilverkstedet, som også hadde bensin – og dieselpumper. Vi husker de tidlig forhandlet SHELL, men det sto FINA på de siste pumpene som sto der.

 

Foss landhandleri

Gudbrandsdølen Theodor Foss etablerte seg sammen med granasokningen Kvikstad som landhandlere i det nye bygget ved Grymyr – rett etter innvielsen der i 1925, i deler av 1. etasje. Der ble de inntil Blekkerud tok over lokalet. Da flyttet Foss opp til Kvernstua (Kvennstua) tre km. i retning Gran. Det skjedde i 1929, og der drev han handel til 1939, da han etter flere år med bygging flyttet inn i eget i 1939.

Foss-butikken ble et senter i denne delen av Vestre Gran. Theodor drev butikken til 1970, da sønnen Torger tok over. Han drev butikken fram til 1994, da butikkdøden for alvor begynte å ramme de små. Urbanismen var på full fart inn – også her.

 

Mo-butikken

mobutikken

Mo-butikken ble bygd i 1890. Bildet er fra rundt 1905.

Det hadde vært litt handelsvirksomhet borte på Østre Skirstad før Mo-butikken ble bygd. Det var John Wien som satte igang byggingen – av det huset som ble et senter i denne delen av Vestre Gran i 1890. Huset står fortsatt – men handelsvirksomheten er for lengst nedlagt. Nevnte Wien solgte rundt 1892 butikkhuset til brødrene Edvard og Marius Skirstad, og det var spesielt Marius – som alle bare kalte Marius Mo, som bidro til å gjøre butikken kjent sammen med kona Mari, og senere også datteren Inga.

De tok over her fem år før Leikvoll skole ble bygd. Butikken ble drevet av familien i mange år, men det var også noen som leide butikken, blant annet Kiserud fra Grindvoll og Jetlund fra Grindvoll.

Den siste leietakeren var Magne og Anna Løvstuhagen fra Brandbu. De drev butikken fra rett etter 1950 – og i fire år framover. I den perioden drev Magne og bygget sitt eget, rett over veien. Der drev han og kona fram til 1988, da han døde. Det var slutten på en hundre års handelstradisjon i denne delen av bygda.

 

Sølvsberget post og telefon

Også oppe ved Mo hadde de både postkontor og telefonsentral. Vi kjente fra først av Grorud som navn både på postkontoret og telefonsentralen, som i begynnelsen hadde tilhold borte på Grorud gård. Erik Skute var muligens den første driveren. Antakelig – etter papirer vi har sett, var det virksomhet her i 1930, men i andre papirer kan vi tolke at virksomheten er vesentlig eldre.

Dette på bakgrunn av at Grymyr hadde telefonsentral i 1907 og postkontor i 1888, og borte ved Stensrud – oppe i Vesthagan – der var det telefonsentral med 12-13 abonnenter alt før 1915. Så vi vil tro at området ved Mo ikke lå så langt etter.

Post og telefon på Grorud ble flyttet over veien – til huset, hvor Ivar J. Stubberud og Gerd Woxen senere tok over. Da hadde det skiftet navn til Sølvsberget. Det skjedde i 1949. Telefonsentralen ble lagt ned i 1962, og ved utgangen av 1985 ble også postkontoret lagt ned.

 

Alle bildene i artikkelen er hentet fra Bygdebok for Vestre Gran (ISBN 978-82-303-0910-0) og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Del 2 av 4 følger i morgen 29.12.2014

 

Dette HAR vi i Vestre Gran, del 3

av Håkon Grymyr

Lysløypa

Lysløypa ved Kittelsrud

Lysløypa ved Kittelsrud

31. januar 1970 – ble en merkedag i Vestre Gran Idrettslag. Da fikk vi vår egen lysløype, etter mange uker med dugnadsarbeid den foregående høsten og fram til innvielsen.

Nei, dette er ikke den lysløypa vi har i dag. Denne her hadde start og mål i østenden av jordet på Ohe. Der hadde vi allerede en 25 meters hoppbakke, Grymyrkollen, som også fikk flomlys. Her startet vi på en tung motbakke opp mot Smedsrud. Gikk så over begge Smedsrudsgårdene, og snudde rett på oversiden av Lindgård. Herfra satte vi kursen «hjemover» på oversiden av riksveien, og kom ned den bratte bakken bak huset til Ivar Velsand.

I dag står huset til Arne Melvin Velsand midt i denne traseen. Og så var det bare 100 meter bort til mål ved hoppbakken. Distansen var 1050 meter, og prisen 13.000 kroner.

Da det etter få år ble satt igang nybrottsarbeide i skogen rett opp for Solbakken, valgte idrettslaget å flytte lysløypa opp til Kittelsrud/Skattum, der den er i dag. Litt lettere terreng, kanskje, men sikrere snøforhold. Her går hele løypa på eiendommen til – da – Peder T. Skattum, (i dag Kjetil Roen). Her ble det inngått en 40-års leieavtale, som vel utgår om tre/fire år.

Dugnader har det vært mange av her oppe, helt fra vi satte igang arbeidet med løypa rundt 1975, fram til den ble tatt i bruk vinteren 1978, – og i årene etter. Vi har hatt en trofast dugnadsgjeng, først og fremst foreldre, men også andre, som ikke selv har hatt unger som går på ski, men på dugnader ville de være med.

Vi har i alle år hatt trofaste løypekjørere, helt fra vi fikk den første scooteren, – og nå gjennom mange år med skikkelig redskap, nemlig løypemaskin. Vi var tidlig ute med den, og det var vel bare skisenteret på Lygna som var før ute. De gutta som kjørte løypemaskinen – de hjalp også naboene oppe i Rakalauv – og over mot Grindvoll med skikkelige løyper.

Ikke av de letteste, men til å leve med

Vi tenker på den lange motbakken ikke så lenge etter start. Men skal en bli en god langrennsløper, så må en tåle såpass. De yngste – som går kortløypa, de slipper denne bakken. Denne lysløypa er omtrent dobbelt så lang som den gamle nede i bygda. Her står det på lys, også de dagene vi ikke har klubbrenn, og løypa er åpen for alle. Her fikk vi for noen år siden på plass Skihytta. Den er som poteten, kan brukes til så mye. Her er det utlevering av startnummer, her er det kiosk, og her kan de som er mest frosne, komme inn og varme seg opp igjen.

Hvorfor ikke Lygna?

Flere har spurt om hvorfor ikke Vestre Gran ble med i skisamarbeidet oppe på Lygna Skisenter, der alle klubbene i kommunen med ski på programmet er med.  Nå var faktisk Vestre Gran IL med, lenge før det anlegget kom, nemlig på den lysløypa som Lygnasæter anla på sørsiden av Lygna. Her var flere fra Vestre Gran med på dugnader.

Vi fikk med tiden vår egen lysløype, og den krevde så mye dugnadsarbeide at styret ikke ville pålegge sine medlemmer mer. Vi ville heller ikke la vår egen løype forfalle. Slik er det blitt, og vi er fornøyd med de forholdene vi har.

I fjor vinter var det krise i lysløypa, da snømangel halverte skisesongen. I vinter ble det vesentlig bedre, selv om også denne vinteren ble kort. Vi har vært meget godt fornøyd med deltakelsen i klubbrennene, med rundt 50 utøvere til start.

 

Grymyr kirke

Grymyr (nye) kirke

Grymyr (nye) kirke

Den gamle kirken ved Grymyr ble innviet 1. august 1899, – og den brant 15. oktober 1999, drøye to måneder etter at de hadde feiret kirkens 100 år. Da var biskop Rosemarie Køhn tilstede. Hun var også her to dager etter brannen, da gudstjenesten ble holdt ute på kirkegården.

Kom vi til å få ny kirke?

Det var nok spørsmålet mange i bygda stilte seg etter brannen. Vi hadde de siste årene mistet så mye i bygda. Vi så en rød tråd i utviklingen,  en stygt sagt styrt avvikling av Grymyr og Vestre Gran.

Men det utrolige skjedde, tross sterke innsigelser fra byråkrater i kommunen om at kostnadene ble for store. Grunnsteinen til ny kirke ble lagt ned 29. oktober 2002, – da også med biskop Køhn i hovedrollen, assistert av prost Ragnar Granaasen og byggeleder Lars Skoglund. Den nye kirken ble innviet 24. august 2003 med de samme tre i sentrale roller.

En må berømme de håndverkerne som utførte jobben, tildels i sterk kulde, – uten skoft, og bygget stod ferdig på rekordtid.

Planlegging

I de mellomliggende årene pågikk mye planlegging. Komiteer ble oppnevnt og aktuelle firmaer kontaktet, likeså ble det utlyst en arkitektkonkurranse. Som leder av plankomiteen ble oppnevnt vår egen Steffen Mørtvedt. Vi vet ikke om det var tilsiktet eller en tilfeldighet, men i byggekomiteen for den gamle kirken drøyt 100 år før, satt Peder Mørtvedt. Han var vel Steffens oldefar.

Det ble innkalt til folkemøte på skolen da de fire arkitektutkastene, som hadde sluppet gjennom «nåløyet», skulle vises fram. Dette skjedde 27. mars 2001. Stort frammøte. To av de fire utkastene samlet ikke den helt store interessen. De to andre fikk større oppslutning, ikke minst det som minnet oss mest om den gamle kirken. Men det ble ikke det som her fikk flest stemmer, som ble bygget.

Grymyr nye kirke, slik den nå står, var komiteens valg. Vi stiller oss litt tvilende til demokratiet ved dette såkalte valget på folkemøtet. Valget var allerede tatt – før møtet. Men bevares, vi kritiserer ikke komiteen. Vi er fornøyd med den kirken vi har fått.

Litt gammeldags og koselig i utseende, men en veldig praktisk kirke. Selv om vi her i Vestre ikke er av de mest trofaste kirkegjengerne, så er kirken mye brukt, til konserter og annet av arrangører fra hele Hadeland, da akustikken er meget god.

Giftet seg i selvbygget kirke

Vi har Hadelands yngste kirke, og kanskje den vakreste, og det ble spøkt litt med byggeleder Lars Skoglund fra Harestua, som hadde hatt den daglige ledelsen i byggearbeidet. Ikke så lenge etter at kirken sto ferdig, tok han med sin utvalgte og de giftet seg i Grymyr kirke. Tenk å ha så mye forarbeide for å få giftet seg. Det er vel få – om noen – som har bygget en kirke, for så å gifte seg der like etter.

Grunnsteinen

Der alteret i kirken er – i østre enda av kirkerommet – under der ligger grunnsteinen. I det skrinet som der ble lagt ned, befinner det seg opplysninger om kirkebygget samt endel opplysninger om Vestre Gran på denne tiden, som elever ved Grymyr skole hadde samlet.

Kostnader

Vi vet at prisen på gamle Grymyr kirke står bokført med i overkant av 17.000 kroner. 10.000 av summen ble gitt som gaver med mer fra bygdefolket. Den nye kirken fikk en pris pålydende 15 millioner kroner. Kirken har 220 sitteplasser – når orgelet er på plass – som det står i ferdigstillelsen. Nå er fortsatt ikke nevnte orgel på plass. Vi er stolte av kirken vår, som er blitt det nye blikkfanget i grenda.