Dette HAR vi i Vestre Gran, del 3

av Håkon Grymyr

Lysløypa

Lysløypa ved Kittelsrud

Lysløypa ved Kittelsrud

31. januar 1970 – ble en merkedag i Vestre Gran Idrettslag. Da fikk vi vår egen lysløype, etter mange uker med dugnadsarbeid den foregående høsten og fram til innvielsen.

Nei, dette er ikke den lysløypa vi har i dag. Denne her hadde start og mål i østenden av jordet på Ohe. Der hadde vi allerede en 25 meters hoppbakke, Grymyrkollen, som også fikk flomlys. Her startet vi på en tung motbakke opp mot Smedsrud. Gikk så over begge Smedsrudsgårdene, og snudde rett på oversiden av Lindgård. Herfra satte vi kursen «hjemover» på oversiden av riksveien, og kom ned den bratte bakken bak huset til Ivar Velsand.

I dag står huset til Arne Melvin Velsand midt i denne traseen. Og så var det bare 100 meter bort til mål ved hoppbakken. Distansen var 1050 meter, og prisen 13.000 kroner.

Da det etter få år ble satt igang nybrottsarbeide i skogen rett opp for Solbakken, valgte idrettslaget å flytte lysløypa opp til Kittelsrud/Skattum, der den er i dag. Litt lettere terreng, kanskje, men sikrere snøforhold. Her går hele løypa på eiendommen til – da – Peder T. Skattum, (i dag Kjetil Roen). Her ble det inngått en 40-års leieavtale, som vel utgår om tre/fire år.

Dugnader har det vært mange av her oppe, helt fra vi satte igang arbeidet med løypa rundt 1975, fram til den ble tatt i bruk vinteren 1978, – og i årene etter. Vi har hatt en trofast dugnadsgjeng, først og fremst foreldre, men også andre, som ikke selv har hatt unger som går på ski, men på dugnader ville de være med.

Vi har i alle år hatt trofaste løypekjørere, helt fra vi fikk den første scooteren, – og nå gjennom mange år med skikkelig redskap, nemlig løypemaskin. Vi var tidlig ute med den, og det var vel bare skisenteret på Lygna som var før ute. De gutta som kjørte løypemaskinen – de hjalp også naboene oppe i Rakalauv – og over mot Grindvoll med skikkelige løyper.

Ikke av de letteste, men til å leve med

Vi tenker på den lange motbakken ikke så lenge etter start. Men skal en bli en god langrennsløper, så må en tåle såpass. De yngste – som går kortløypa, de slipper denne bakken. Denne lysløypa er omtrent dobbelt så lang som den gamle nede i bygda. Her står det på lys, også de dagene vi ikke har klubbrenn, og løypa er åpen for alle. Her fikk vi for noen år siden på plass Skihytta. Den er som poteten, kan brukes til så mye. Her er det utlevering av startnummer, her er det kiosk, og her kan de som er mest frosne, komme inn og varme seg opp igjen.

Hvorfor ikke Lygna?

Flere har spurt om hvorfor ikke Vestre Gran ble med i skisamarbeidet oppe på Lygna Skisenter, der alle klubbene i kommunen med ski på programmet er med.  Nå var faktisk Vestre Gran IL med, lenge før det anlegget kom, nemlig på den lysløypa som Lygnasæter anla på sørsiden av Lygna. Her var flere fra Vestre Gran med på dugnader.

Vi fikk med tiden vår egen lysløype, og den krevde så mye dugnadsarbeide at styret ikke ville pålegge sine medlemmer mer. Vi ville heller ikke la vår egen løype forfalle. Slik er det blitt, og vi er fornøyd med de forholdene vi har.

I fjor vinter var det krise i lysløypa, da snømangel halverte skisesongen. I vinter ble det vesentlig bedre, selv om også denne vinteren ble kort. Vi har vært meget godt fornøyd med deltakelsen i klubbrennene, med rundt 50 utøvere til start.

 

Grymyr kirke

Grymyr (nye) kirke

Grymyr (nye) kirke

Den gamle kirken ved Grymyr ble innviet 1. august 1899, – og den brant 15. oktober 1999, drøye to måneder etter at de hadde feiret kirkens 100 år. Da var biskop Rosemarie Køhn tilstede. Hun var også her to dager etter brannen, da gudstjenesten ble holdt ute på kirkegården.

Kom vi til å få ny kirke?

Det var nok spørsmålet mange i bygda stilte seg etter brannen. Vi hadde de siste årene mistet så mye i bygda. Vi så en rød tråd i utviklingen,  en stygt sagt styrt avvikling av Grymyr og Vestre Gran.

Men det utrolige skjedde, tross sterke innsigelser fra byråkrater i kommunen om at kostnadene ble for store. Grunnsteinen til ny kirke ble lagt ned 29. oktober 2002, – da også med biskop Køhn i hovedrollen, assistert av prost Ragnar Granaasen og byggeleder Lars Skoglund. Den nye kirken ble innviet 24. august 2003 med de samme tre i sentrale roller.

En må berømme de håndverkerne som utførte jobben, tildels i sterk kulde, – uten skoft, og bygget stod ferdig på rekordtid.

Planlegging

I de mellomliggende årene pågikk mye planlegging. Komiteer ble oppnevnt og aktuelle firmaer kontaktet, likeså ble det utlyst en arkitektkonkurranse. Som leder av plankomiteen ble oppnevnt vår egen Steffen Mørtvedt. Vi vet ikke om det var tilsiktet eller en tilfeldighet, men i byggekomiteen for den gamle kirken drøyt 100 år før, satt Peder Mørtvedt. Han var vel Steffens oldefar.

Det ble innkalt til folkemøte på skolen da de fire arkitektutkastene, som hadde sluppet gjennom «nåløyet», skulle vises fram. Dette skjedde 27. mars 2001. Stort frammøte. To av de fire utkastene samlet ikke den helt store interessen. De to andre fikk større oppslutning, ikke minst det som minnet oss mest om den gamle kirken. Men det ble ikke det som her fikk flest stemmer, som ble bygget.

Grymyr nye kirke, slik den nå står, var komiteens valg. Vi stiller oss litt tvilende til demokratiet ved dette såkalte valget på folkemøtet. Valget var allerede tatt – før møtet. Men bevares, vi kritiserer ikke komiteen. Vi er fornøyd med den kirken vi har fått.

Litt gammeldags og koselig i utseende, men en veldig praktisk kirke. Selv om vi her i Vestre ikke er av de mest trofaste kirkegjengerne, så er kirken mye brukt, til konserter og annet av arrangører fra hele Hadeland, da akustikken er meget god.

Giftet seg i selvbygget kirke

Vi har Hadelands yngste kirke, og kanskje den vakreste, og det ble spøkt litt med byggeleder Lars Skoglund fra Harestua, som hadde hatt den daglige ledelsen i byggearbeidet. Ikke så lenge etter at kirken sto ferdig, tok han med sin utvalgte og de giftet seg i Grymyr kirke. Tenk å ha så mye forarbeide for å få giftet seg. Det er vel få – om noen – som har bygget en kirke, for så å gifte seg der like etter.

Grunnsteinen

Der alteret i kirken er – i østre enda av kirkerommet – under der ligger grunnsteinen. I det skrinet som der ble lagt ned, befinner det seg opplysninger om kirkebygget samt endel opplysninger om Vestre Gran på denne tiden, som elever ved Grymyr skole hadde samlet.

Kostnader

Vi vet at prisen på gamle Grymyr kirke står bokført med i overkant av 17.000 kroner. 10.000 av summen ble gitt som gaver med mer fra bygdefolket. Den nye kirken fikk en pris pålydende 15 millioner kroner. Kirken har 220 sitteplasser – når orgelet er på plass – som det står i ferdigstillelsen. Nå er fortsatt ikke nevnte orgel på plass. Vi er stolte av kirken vår, som er blitt det nye blikkfanget i grenda.

 

Dette HAR vi i Vestre Gran, del 2

av Håkon Grymyr

Fjordvang

fjordvang_folkemote_okt2012Lokalet Fjordvang har vært et samlingspunkt i Vestre Gran helt siden 1926, – og nå – etter den imponerende dugnadsinnsatsen de siste tre årene, er det blitt mer aktuelt enn noen gang. Lokalet er blitt kjempeflott, og nå er det flere – både private og foreninger som leier lokalet. Blant annet hadde vi biskop Solveig Fiske på besøk i november 2014.

Det siste må være en stor anerkjennelse til Fjordvangs dugnadsgjeng, da bispevisitasen  ble avsluttet i Grymyr kirke, og hele geistligheten valgte å benytte Fjordvang til sin kirkekaffe og avslutningssermoni. Kirkeledelsen i kommunen hadde vurdert lokalet som et godt egnet sted, og det er vel første gang vi har hatt et geistlig besøk på lokalet.

Den første representasjonen fra øvrigheten vi har hatt – var vel lensmannen – som kom for å rydde opp ved enkelte festarrangementer. Det var ikke fullt så ærefullt.

Historien om Fjordvang
Historien om Fjordvang strekker seg helt tilbake til 17. april 1911, da Vestre Gran Ungdomslag ble stiftet på lokalet Garversalen i Elvetangen. Garversalen var opprinnelig bygd som garveri, men etter avviklingen av garveriet, ble 2. etasje i bygget tatt i bruk som bygdas forsamlingslokale fra rundt 1910.

Ungdomslaget som ble stiftet denne dagen, de hadde sine fester på Garversalen, mens de benyttet Vestheim skole til vanlig møtevirksomhet. Den første formannen i Ungdomslaget var Hans Moe, som også var lærer på Vestheim skole. Nestleder ble Inga Storvig, sekretær Anna Storvig, kasserer Steffen Mørtvedt, styremedlemmer Ole Støen og Martha Fallang.

Etter som årene gikk, lengtet ungdomslaget etter å få sitt eget lokale. Garversalen var jo ikke noe slott, og litt trangt var det også. Vi har sett i protokollen deres, at dansefester var arrangert på gårder i bygda, den første var på Klæstad 17. mai 1912. Oppe på Vestheim skole var det mange restriksjoner, som skapte endel gnisninger. Ungdomslaget begynte i jobbe med byggeplaner. 9. januar 1921 er første gangen vi har sett om disse planene i lagets protokoll.

Fra da av var de igang. Finansieringen var jo av de viktige tingene. Den første store potten til prosjektet fikk de inn gjennom en basar på Garversalen i pinsen dette året, et overskudd på 1.500 kroner. Mye penger den gangen. Flere inntekter fikk de gjennom forskjellige tiltak, og de fikk også kjøpt tomt – fra Erik Skaarud – til bygget. Den betalte de 500 kroner for.

Dugnader i kø
Dugnader kom til å stå i kø i årene framover. Først sikret de seg tømmer på rot (gratis), fra Gran Allmenning, inne på Veståsen. Dette ble så hugget – på dugnad. Og på snøføre – og med hest, ble tømmeret kjørt ned Elnæsbakka og til Elnæs sag nede ved fjorden. Det ble det skjært til materialer, i alle slags nødvendige dimensjoner.

Så stod Randsfjordisen klar til å brukes. Med hest – selvsagt, ble materialene kjørt over isen og til Elvetangen. Men de store lassene de hadde hatt med over fjorden, de måtte deles opp i «Kjippvendinger» som vi sa. Det var tungt og bratt oppover «Kjørkevegen» – mot byggetomta, og lassene ble delt opp i både tre og fire vendinger. Nevnte vi dugnad? Selvsagt ble alt gjort på dugnad.

Det var først da de skulle til å reise bygget at de trengte en profesjonell byggmester, og det ble Hans Sveen. Men medlemmene de stilte – som vanlig – opp til dugnader. Det var nok lettere å få med folk til dugnader den gangen enn i dagens stressede tider. Bygget reiste seg, og da de nærmet seg høsten 1926, så de at de kunne rekke å ta bygget i bruk dette året.

Et prægtig hus
Ja, det skrev avisen Hadeland i sin forhåndsomtale av lokalet den 25. november 1926. I en lengre presentasjon hadde de mye skryt av det ungdommen i Vestre Gran hadde fått til. – Det er noget av en bedrift som her er utført, skrev avisen.

Det «prægtige» huset, det var fløyen på 180 kvadratmeter som ble tatt i bruk. Den som rommer Storsalen. En fløy – hvor vi har sett regnskapstall på rundt 10.000 kroner i utgifter. Tverrfløyen, som er èn etasje høyere, den kom i 1936.

Innvielsen
Innvielsen den fant sted lørdag 11. desember 1926. Der ble det virkelig folksomt. Bortimot 500 mennesker tilstede, i følge lagets protokoll. (Vi stiller oss vel litt tvilende til det tallet. Men trangt var det, og garderobeplass strakk på ingen måte til. En stor del av forsamlingen de måtte gå bort til Lars H. Grymyrs nybygg i Grymyrkrysset – som ble bygd året før (og som vi vel husker best som «posthuset», men som var bygd som pensjonat – og handelsvirksomhet. Her fikk de garderobeplass.

Lærer Iver Kjekshus var formann i festkomiteen. På programmet stod bl.a. sang av Vestre Gran Bl.Kor. (Nei, det var ikke dagens, men en forgjenger som Ingvald Kvalheim ledet fra 1926 og til 1933). Østre Lunner Strykeorkester var også med, og selvsagt var det lagt inn et foredrag. Det var vanlig på nesten alle møter den gangen. Byggmester Hans Sveen ga en oversikt over byggearbeidet og kostnader, før han «overrakte» bygget til Ungdomslagets formann Lars Stensrud. Og så var det dans etterpå, til tonene fra bygdas populære trekkspiller Aksel Iversen. Vi litt oppe i årene, vi kjente ham jo som Aksel Knarudsbråten. Allerede en snau måned senere (9. januar 1927, hadde Ungdomslaget sitt første prsmøte i eget hus. En stor dag.

Men hva skulle lokalet hete?
Det ble gjort på demokratisk vis. Ungdomslaget innkalte til et medlemsmøte før lokalet ble innviet, og sak 1 var: navnet på lokalet. 59 av medlemmene møtte, og de hadde fire navn å velge mellom. Avstemmingen ga dette resultatet: Fjordvang fikk 35 stemmer, Solglimt 15, Fjordgløtt 6 og Skogvang 3 stemmer. Vi kan nevne at ungdomslaget hadde 33 forskjellige formenn før det ble nedlagt 31. desember 1969.

Mye har skjedd på Fjordvang
Endel av det hadde vi en presentasjon av under Dette har vi mistet i Vestre Gran, så vi ripper ikke opp i det nå igjen. Men vi må nevnte at Ungdomslaget – og senere Idrettslaget – drev Vestre Gran kino fra 1956 og til 1978.

De ærverdige krakkene på Fjordvang fikk heldigvis ikke denne skjebnen!

De ærverdige krakkene på Fjordvang fikk heldigvis ikke denne skjebnen!

Her var alle former for fester og underholdning innom. Alt fra kristlige tilstelninger til de mer løsslupne arrangementene. Da vi holdt på med Den Store Dugnaden – fra høsten 2011 til våren 2014 – var det mange av oss eldre som ble litt nostalgiske da de gamle sidekrakkene ble foreslått kastet på røysa. Da ble det protester. Pene er de ikke, men de er siste rest av lokalets opprinnelige utseende. Krakkene ble båret ut på gardsplassen, – og vi bruke flere dager på å slipe og pusse dem opp, få på dem en lys beis, og fikk dem inn igjen. Nå står de der, og minner oss om dem som bygde lokalet – på dugnad.

– Hvis veggene kunne snakke, så ville de fortalt oss enormt mye god lokalhistorie, var det en som sa, da vi begynte med å isolere veggene og få på nye panelplater. Skribenten mente den historikken ville fylt flere bøker, og det var i den sammenheng et bokprosjekt om lokalet ble født.

Veldig mye stoff til denne boka er alt samlet, men problemet er mangel på bilder fra eldre tider. Vi har etterlyst bilder i forskjellige fora, men de få vi har, har vi fått fra private fotoalbum. Vi håper fortsatt at de som leser dette kan bla i sine fotoalbum. Kanskje har DU de bildene fra/om/og med Fjordvang fra litt tilbake i tid. (Kanskje kunne vi få komme og fotografere dem av??)

Kjempedugnad
Det var ikke bare i 1920-åra at det ble jobbet dugnad på Fjordvang. Det har vært mange store opp gjennom årene, den første store regner vi med var med byggingen av tverrfløyen midt på 1930-tallet. Dessverre finnes ikke protokollen fra denne tiden, så vi vet lite.

En ny stor dugnad kom i 1957, da lokalet ble kledd utvendig. Med jevne mellomrom kom store og små dugnader, blant annet da nytt inngangsparti ble bygd.

Den ferskeste (og største i nyere tid), var den som skjedde fra høsten 2011 til våren 2014. En kjempeinnsats av en hard kjerne av medlemmene i A/L Fjordvang, og nå fremstår lokalet som et av de flotteste på Hadeland. (Dette er ikke selvskryt, men fakta). Og flere – også utenfor Vestre Gran – har oppdaget det, og leier lokalet.

oppuss_fjordvang05

Glad dugnadsgjeng på Fjordvang: Liv Støen, Unni Berg og Anne Sofie Eikevik

Det begynte i tredje etasje
høsten 2011, med «pedelleiligheten» som vi tidligere kalte den. Her ble det etter flere måneders innsats, en flott og oppdatert leilighet som stod ferdig i 2012.

En nødutgang fra leiligheten og 2. etasje, ble bygd på østveggen av tverrfløyen og en ny kjøreveg helt inn til nødutgangen ble anlagt. Så gjennom mange måneder med maling av lokalet utvendig (to strøk) samt blikkenslagerarbeid gjennom mye av året 2013, gikk en på innspurten fra begynnelsen av 2014 inne i 1. etasje.

I løpet av drøye tre måneder, ble storsalen til de grader «fornyet». Det som ikke fungerte, ble skiftet ut, veggene i lokalet, som vel ikke var isolert så godt, de ble lektet opp, og glavamatter lagt på, før nye panelplater kom på plass. De flotte rammene rundt lampene i taket tatt ned, pusset opp og og malt, taket fikk to strøk maling, og ut i gangene mer maling – da oppover i trappa mot 2. etasje. Idrettslagets premieskap fikk en oppussing, det samme med Ungdomslagets fane.

Vesentlig mer om dette, og hva som har skjedd på lokalet /og om ungdomslaget helt tilbake til 1911, har vi samlet i det stoffet vi har samlet i «BOKPROSJEKTET».

 

Vestre Gran Idrettslag

Vestre Gran Idrettslag

Vestre Gran Idrettslag

Vi tar for oss de enkelte foreninger og virksomheter vi har i bygda, og begynner med en av de eldste foreningene,  Vestre Gran Idrettslag. Vi hadde en god del om både fotball og håndball i avsnittet om hva vi har mistet, og skal ikke rippe opp i det.

VGIL ble stiftet 30. august 1930, – og var vel egentlig fortsettelsen av forgjengeren IF Sport, men med ny stiftelsesdato, nytt navn og nytt styre. Den gamle klubben (IF Sport), var fortsatt i aktivitet samme uken som den nye klubben ble stiftet, da de tapte 0-5 i en fotballkamp mot IL Jevn.

Vi har ikke sett det skrevet noe sted, men tror «nyklubben» var et resultat av at medlemmene ville ha stedsnavnet som klubbnavn, – og ikke et «Gutteklubben Grei» – navn, slik som hadde vært vanlig med temmelig mange klubber som ble stiftet fra 1900 og utover. Ved stiftelsen approberte nyklubben fotball, ski, friidrett og skøyter. De to sistnevnte ble nesten borte – før 1940, – mens vi «hektet på» håndball fra 1960, – og friidretten kom på programmet igjen i 1991.

Skiidrett
Skiidretten var, spesielt når det gjalt hopp, en meget sterk gren i klubben, som vi hadde arvet etter forgjengeren IF Sport. Vi hadde fram mot krigsutbruddet i 1940 kanskje det beste klubblaget i hopp på Hadeland. I denne troppen hadde vi hatt Sverre Fredheim, som emigrerte til USA på slutten av 1920-tallet, og han deltok for Vestre Gran når han var hjemme i gamlelandet. Sverre ble amerikansk statsborger, og representerte USA i OL, både i 1936 og 1948, med rundt en 10. plass begge ganger.

Jacob Næss

Jacob Næss

Ellers hadde vi Jacob Næss, som var en av Hadelands beste, både i hopp og fotball. Jacob fikk 26 år i idrettslagets styre, herav 5 år som formann, pluss en rekke år i andre verv. I 1950 ble han hedret som idrettslagets Æresmedlem nr. 2 (etter Sverre Fredheim, som ble hedret i 1935).

Idrettslaget hadde Knarudsbakken, som IF Sport hadde bygd opp i sin tid. En 45-meters bakke. Tidlig på 1960-tallet fikk vi Grymyrkollen (25-meters), som også fikk flomlys. Nå har vi hverken hoppbakker eller hoppere igjen på Hadeland.

I januar 1970 tok vi i bruk vår første lysløype, med start og mål ved Grymyrkollen – øst på Ohesjordet. Etter åtte år måtte vi enten legge om løypa, eller anlegge en ny. Vi valgte å flytte opp til Kittelsrud, et sikrere sted for snø. Fra slutten av 1960-åra og utover, har langgrenn vært skiidretten i klubben. Vi har hatt bra deltakelse i trippelrennene i lysløypa, men når de blir 11-12 år, har ungene – som vil satse mer – valgt å gå til større klubber.

Vi har vel aldri hatt midler til å satse stort, og har kost oss med ski på beina i egne løyper. Her har vi flotte løyper, flinke løypekjørere og et nett og terreng som mange kan misunne oss. Disse løypene kan alle bruke, ikke bare de med startnummer på.

spinning

Spinning i regi av VGIL på Grymyr skole.

Mer å tilby
Men idrettslaget har mer enn skiløyper å tilby. Mye mer.

På skolen har vi høst- og vinter-spinning. Her står 14 sykler til rådighet, og vi har Elin Heier, som er autorisert trener til å lede treningen flere dager i uken. Et tilbud som kanskje burde utvides, da etterspørselen etter plass – er stor.

På skolen har vi også trimtilbud for både damer og herrer, og 2. dag jul den årlige ribbemarsjen. I jula gikk vi marsjen for 29. gang, og 98 var med. I løpet av de 29 årene, har trimgruppa bokført 2738 starter, og et snitt på 94 hver gang. Rekorden er på 180, da vi gikk marsjen for 20. gang. I 2015 er det 30. gangen.

Palmesøndag (29. mars), gikk vi den såkalte påskerebusen for 12. gang. Dette i ei 2,5 km. lang rundløype, hvor det er lagt inn mellom 10 og 15 stopp, og hvor vi får testet våre kunnskaper på mange områder. I 2014 var over 100 med.

Positivt samarbeid med Grymyr skole
Idrettslaget har hatt et tett og positivt samarbeide med Grymyr skole helt siden åpningen av skolen i 1964. Her har vi hatt gratis garderobe og dusjmuligheter – både til de aktivitetene vi har hatt på skolen, – og fra den tiden vi hadde seniorfotball, – og ikke minst til våre store – både langrenn og løpsarrangement. Dette har vært gull verd for idrettslaget.

Idrettslaget må vel sies å ha en solid økonomi, men det er ikke plass til «utskeielser». Så langt bakover i tid som skribenten kan huske, har idrettslaget hatt stødige folk som kasserer. To av dem, Lars Bergsrud og Ivar J. Stubberud var kasserer i henholdsvis 29 og 15 år. Begge ble av medlemmer – som kanskje ikke hadde slik innsikt i økonomi, beskyldt for å være gjerrige. Ja, – men til idrettslagets beste.

Idrettslaget har hatt sitt klubbhus fra 1974 nede på sletta. Ikke noe slott akkurat, men vi har greid oss med det, når vi har hatt nevnte muligheter oppe på skolen.

Egen avis

Klubbavisa VGIL-nytt - i sprek og moderne utgave

Klubbavisa VGIL-nytt. Her forsiden av siste nummer (nr. 137)

Idrettslaget har sin egen klubbavis, – som nå har holdt det gående i 38. år. Avisen som kom ut rett etter jul, var nr. 137 i rekken. Mens laget hadde vesentlig større sportslig aktivitet, ble det nesten bare sport i avisen. Nå – med redusert aktivitet, har redaktøren passet på å få inn annet stoff fra bygda, – stoff av historisk verdi.

Sterkt løpermiljø
Laget hadde i mange år, fra midt på 1980-tallet, og i innpå 20 år, et aktivt løpermiljø. De stilte lag i Holmenkollstafetten åtte ganger på 90-tallet, og har en bestetid på 56,07. Klubben har bokført innpå 80 stafettstarter totalt disse årene. Klubben har 10 mann som har løpt maraton, – og 22 på halvmaraton. I tillegg flere hundre individuelle starter.

Noe av dette miljøet kunne vi gjerne tenke oss å gjenopplive. Flere av de som var med den gangen, – de har nå, i mer enn voksen alder, gått over til sykkel, og flere ganger i uken ser vi dem etter veien, hvor de kjører så en skulle trodd de hadde stjålet sykkelen.

Dette HAR vi i Vestre Gran, del 1

av Håkon Grymyr

I løpet av fire dager i romjula presenterte vi tilbakeblikk («nekrologer») over det vi har mistet i Vestre Gran i løpet av få år. Faktisk har vi omtale av 25 saker, som forteller om foreninger, butikker, bensinstasjoner, virksomheter og mer som er blitt borte. Stoff for historiebøkene, men dessverre trist lesestoff for oss som vokste opp – med alt som nå er borte.

Bedre tider?

Men fortvil ikke. Vi har ildsjeler i bygda som ikke tar et nei for et nei. Vi begynner med overlappingsforeningen Fokus Vestre Gran, anført av et styre som står på.  De har hatt mange saker gående helt siden starten, mye er gjort, og mye mener de at de skal få til – til beste for Vestre Gran, – og selvsagt må vi alle dra i samme ende av tauet.

Tips

Fra venstre: artikkelforfatter Håkon Grymyr og nettansvarlig for Fokus Vestre Gran, Grethe Bøe.
Foto: Juliane Grymyr

Idrettslagets klubbavis, VGIL-nytt, har utviklet seg til å bli litt mer enn et blad som skriver om idrett. Bevisst har vi gjennom mange år prøvd å ta vare på bygdehistorie – som ikke direkte har med idrett å gjøre. Men både økonomi og plassmangel gjør at idrettslaget/klubbavisen må begrense seg. Her kommer Grethe Bøe og Fokus Vestre Gran inn som sterke støttespillere. Det er utrolig hvor mye lokalhistorie fra de siste tre/fire årene som du nå kan lese om her på vestregran.no.

Selv om vi i romjula presenterte mye trist stoff, så ble Håkon og Grethe enige om at vi ikke kan sitte igjen med et så deperimerende bilde av bygda vår. Grethe ser ikke bare mørke skyer over Vestre Gran, og sammen med Fokus Vestre Gran dras det i «tråder» som (forhåpentligvis!) gir positive signaler til Vestre Gran og småsamfunnene i Gran kommune forøvrig.

 

Bygda Vestre Gran vil og kan!

Selv om vi nok ikke kan regne med å bygge opp et nytt handelssenter her i grenda, – i såfall det tredje, så kan vi – hvis vi står sammen, klare å få til mye, både noe nytt, og at vi favner om det vi allerede har. Det var Grethe som mente vi burde komme med en presentasjon av det vi fortsatt har, og det vi håper vi kan komme til å få.

Håkon og Grethe vil «jobbe dugnad» med dette stoffet, og presentere det på samme måte som «nekrologserien» her på nettsidene til Fokus Vestre Gran.

Vi åpner serien med en oversikt over det vi faktisk har, deretter kommer artikler, som omhandler om hver «ting» i sær. Neste artikkel vil handle om Fjordvang og Vestre Gran Idrettslag.

NB! Tips oss også gjerne om hva vi bør skrive om.

Arenaer

* Leikvoll barnehage skal nedlegges. Kommunestyret i Gran har vedtatt at det skal være et barnehagetilbud i Vestre Gran, men hvor og når er ennå ikke konkretisert.

 

Bedrifter

 

Hest og hestesport

* Hvinden Hestesenter tilbyr privatoppstalling av hest og undervisning for de som har egen hest. Flott ridehall.

 

Idrettsarrangementer

 

Idrettslag

 

Kunstnere

 

Kultur

 

Motor- og hobby

 

Vernet

Dette har vi mistet i Vestre Gran – del 4 av 4

av Håkon Grymyr

Vestre Gran var av de beste på Hadeland innen fotball, helt fra klubben første gang var med i seriespillet fra 1933. Og i en lang periode på 1970 og 1980 tallet, var vi vel – her på Hadeland, for en stormakt i regne innen seniorhåndball. Nå er dette historie.

Fotball

Alt fra tidlig på 1930-tallet var Vestre Gran en fryktet motstander på fotballbanen. I årene 1936 og 1937 spilte seniorene første ordinære runde i NM (cupen), etter å ha slått ut antatt sterkere lag i de to kvalik. kampene. «Det hadde ingen ren C-klubb i Oppland og Øvre Buskerud fotballkretser gjort før Vestre Gran», skrev Per Chr. Andersen i sin avis Sportsmanden.

PS: Det var han, som på en dårlig radiolinje – refererte kampen mellom Tyskland og Norge – på Olympiastadion i Berlin, under sommer-OL i 1936. En kamp Norge vant 2-0, etter to scoringer av Magnar Isaksen. På tribunen befant Adolf Hitler og hans «hoff» seg. Da Isaksen satte inn mål nr.2, forlot Hitler Olympiastadion. (Norge tok bronse i dette OL, og er bare blitt hetende bronselaget i historiebøkene.)

De fem/seks årene lå vi langt nede, før guttelaget som Ivar Støen hadde trent, slo gjennom som seniorer. Fra 1952 og utover til 1964 hadde vi et av de beste lagene på Hadeland. Så tre/fire magre år, før Vestre igjen markerte seg, og vi var vel en av de få klubbene på Hadeland som stilte tre seniorlag: A, B – og Old Boys. Men så ble det bråslutt, da vi i løpet av en kort vårsesong måtte trekke både A og B-laget, og vi sto i flere år igjen med bare Old Boys-laget, og andre seniorlag er ikke lenger å se.

VGILs gulljenter, som vant i 2008. Her under utdeling av VGILs bragdpokal og overrekking av Gran Sparebanks Idrettspris for 2008. Foto: Avisa Hadeland

VGILs forballjenter, som vant i Norway Cup 2008.  Her under utdeling av VGILs bragdpokal og overrekking av Gran Sparebanks Idrettspris for 2008. Norway Cup-pokalen står i forgrunnen.
Foto: Avisa Hadeland

Vår neste oppgang kom da Finn Bækken – og senere Svein Bækken – tidlig på 1990-tallet, trente opp de gutte- og jentelagene som virkelig kom til å sette Vestre på fotballkartet. (Kan nevne at før denne perioden hadde vi et brukbart damelag). Finn han hadde ansvaret for guttelagene, mens Svein hadde ansvaret for jentene, men de kombinerte.

Svein trente flere årganger jenter, men de 12-års jentene han startet klatringen med, – de kom til å dominere avisoverskriftene i fem år framover. Og minst halvparten av disse 12-åringene var med helt til de avsluttet som 16-åringer. Halvparten av disse jentene var fra Vestre Gran.

De ble historiske i Norway Cup. Som 12-års lag vant de alle sine kamper, og hadde det vært rangering, så ville de vunnet puljen klart. Som 13-åringer vant de B-sluttspillet. Året etter – som 14-åringer – gikk de helt til topps. Året etter – helt til topps igjen, – og de avsluttet som 16-åringer med ny finale, men tapte da 1-0.
Vi siterer følgende statistikk datert 1.august 2009 fra VGILs gamle nettsider:

Vestre Gran med verdensrekord i Norway Cup av Ole Næss
Ja, overskriften er faktisk riktig. Jentene våre har satt verdensrekord i antall seire i forhold til antallet spilte kamper. På fire år har jentene spilt 30 kamper og kun tapt 2, inkludert finalen 31.07.2009. Det er ingen andre lag i verden som har klart noe lignende på de 37 årene Norway Cup har vært arrangert.

  • I 2006 spilte jentene 6 kamper og vant alle med målforskjellen 32-2. Det var ikke sluttspill i denne aldersgruppen.
  • I 2007 spilte jentene 8 kamper, tapte en i gruppespillet men vant til slutt B-sluttspillet. Målforskjell 32-8.
  • I 2008 spilte jentene 8 kamper og vant gull i A-sluttspillet. Målforskjell 28-4.
  • I 2009 spilte jentene 8 kamper og vant sølv i A-sluttspillet. Målforskjell 25-6.

På disse årene har jentene scoret 117 mål og sluppet inn 20. Dette vitner om meget solid spill på hele banen, solid forsvar og giftige målscorere.

Det er fem jenter som har vært med på denne kjempesuksessen i alle de fire årene og det er Anne Marthe Morka, Hege Legreid-Pedersen, Line Bækken, Guro Lomsdalen Næss og Tiril Velsand.

Nå er alt dette historie. (Vi får mimre ved å se på premieskapet vårt på Fjordvang. På den øverste hylla står flere svære pokaler som jentene sikret seg i Norway Cup. Oppe i pokalene ligger referater, bilder og lagoppstillinger fra jentenes store bragder).

I dag har vi problemer med å stille to fotballag, G8 og G9, mens seks sju yngre utgjør ei treningsgruppe. Det er magert, når vi har Hadelands flotteste gressbane. Hvordan skal vi klare å reise oss igjen ?

 

Markerte oss i håndball

Vestre Gran IL var tidlig ute med håndball, og allerede i 1939 forsøkte styremedlem Jacob Næss å få i gang et damelag i håndball. Men dessverre, selv om noen møtte opp på den annonserte treningen, så var interessen for liten.

Vi måtte helt til 1947 for å finne håndball i klubben igjen. Da stilte vi damelag i den lokale serien (utendørs, og på grus, selvsagt). Sju lag var med, Og den første offisielle håndballkampen spilte vi mot Lunner – på Grans bane – og tapte 0-3. Den første seieren tok vi i kamp nr.5 (på Lunners bane 13. august,) da vi slo Tingelstad 2-0. Det første offisielle målet vi scoret, skjedde i kampen uken før, da vi tapte 1-4 mot Gran. Vi endte sist i serien.

Laget hadde meldt seg på i høstserien, men trakk seg før serien var kommet igang. Siden ble det litt trening, men ikke med i noen serie.

I 1957 kom det flere dansker til Vestre Gran, blant dem Preben Pedersen (Højfeldt). Han hadde vært aktiv (keeper), i Danmark, og sammen med Hjørdis Blilie fikk de liv i håndballen igjen. Allerede første året (1959) mønstret de fire lag, men var ikke med i noen serie. Hjørdis tok seg av det administrative, mens Preben var trener. Hjørdis var selv en så god spiller at hun spilte på kretslaget til Øvre Buskerud. Det gikk litt trådt i starten, men så begynte framgangen, både med dame – og jentelagene.

Håndball er tøft. Her takles Rigmor Aasrud, senere ordfører i Gran (1995 - 2005), statssekretær (2005 - 2009) og statsråd i regj. Stoltenberg II (2009 - 2013).

Håndball er tøft. Her takles vestregranasokningen Rigmor Aasrud, senere ordfører i Gran (1995 – 2005), statssekretær (2005 – 2009) og statsråd i regj. Stoltenberg II (2009 – 2013).

Det var fra 1970 og utover at vi begynte å markere oss. Og vi var faktisk ute før Lunner med et sterkt damelag på Hadeland. Senere fikk vi også seniorlag for menn, og i en periode hadde vi både dame- og herrelag i 3. divisjon. Det hadde ingen andre klubber på Hadeland klart, hverken før eller etter oss.

Preben, som hadde vært med i miljøet hele tiden, valgte å konsentrere seg om å trene jentelagene, han var i mange år også dommer, og han var fast ved sekretariatet i Granshallen, og han var en meget nyttig mann for håndballen for hele regionen.

– Mitt største øyeblikk som trener var i 1973, innrømmet Preben. Først hadde jentelaget hans vunnet den lokale serien, så ble de kretsmestere i Øvre Buskerud, – og til slutt – i Drammen, banket de jentene til storklubben Sturla 7-4 i kampen om Buskerudmesterskapet.

Men alt har sin tid. Rekrutteringen sank, og de som var igjen, de ville gå sammen med Gran IL – og stifte en håndballklubb (VGH), Vestre & Gran håndballklubb. Slik ble det, og håndballmiljøet i Vestre Gran ble dratt inn i historiebøkene.

 

Svart/hvitt-bildet i artikkelen er hentet fra Bygdebok for Vestre Gran (ISBN 978-82-303-0910-0) og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Klikk her for å lese del 1 av artikkelen
Klikk her for å lese del 2 av artikkelen
Klikk her for å lese del 3 av artikkelen

Dette har vi mistet i Vestre Gran – del 3 av 4

av Håkon Grymyr

Vestre Gran Bilverksted

Vestre Gran Bilverksted begynte å reise seg i 1938/39. Før det hadde Ivar Støen drevet endel år i smia til Nordre Grymyr. Ved årsskiftet 1939/1940 var verkstedet klart.

Bilverkstedet ble en av de mest populære møteplassene i Vestre Gran. Ivar Støen ble et midtpunkt i bygda, og de gamle kjøretøyene vi satt med, enten det var bil eller traktor, som Ivar ikke klarte å få til å gå igjen i løpet av et langt liv som bilmekaniker, de kan telles på èn hånd.

Ivar var en tryllekunstner med små hjelpemidler. Det ble spøkt med at hadde han en ståltrådbunt og ei gjerdetang, så kom han langt. Det var ikke så langt fra sannheten. Men Ivar hadde god faglig bakgrunn innen bilmekanikeryrket, så han var ikke bare tryllekunstner.

Ivar var en av våre bedre fotballspillere, og spilte for idrettslagets forgjenger IF Sport, alt fra tidlig på 1920-tallet og fortsatte for Vestre Gran Idrettslag i 1930. Han var en av stjernene på vårt storlag, som i 1936 og 1937 spilte første ordinære runde i NM (cupen). Det hadde ingen ren C-klubb i Oppland og Buskerud gjort før oss. Da han ga seg som aktiv, ble han en meget aktiv trener for guttelag – lag som ble av de beste på Hadeland, senere også som seniorspillere.

Det var ingen hemmelighet at Ivar var meget sportsinteressert, mest når det gjaldt fotball. Sønnen Arne sa for spøk mange år senere:
– Fatter’n har skoftet èn fotballkamp her i hele sin tid, og det var den dagen han giftet seg.

Ivar startet også opp en speidertropp bestående av disse guttene, sammen med Øystein Roen. De var synlige i bygdebildet på en positiv måte.

bilverksted

Vestre Gran Bilverksted (Vestre Gran Auto A/S), som ble revet på begynnelsen av 2000-tallet.

Under krigen, i en snørik vinter og etter snøfall i flere dager, raste taket på verkstedet sammen. Det ble bygd opp igjen. En ny katastrofe rammet rundt 1980, da store deler av verkstedet brant ned. Det gikk noen år før verkstedet var bygd opp igjen, og nå med sønnen Arne som eier av verkstedet. Da ble det det bygd et mer moderne verksted.

En ny tragedie rammet da Arnes kone, Kari Granshagen, omkom i en bilulykke. Arne satt igjen med fire sønner. I midten av august 1993 en ny tragedie: Arne fikk slag, – og med det var det umulig å klare jobben som bilmekaniker eller fortsette som musiker i Kjell Vidars. – Jeg vet så godt hvordan jeg skal plante fingrene på «brettet», men kommunikasjonen mellom fingrene og hjernen fungerer ikke, sa han.

Arne var en av drivkreftene bak Grymyr Theaterselskab, og skrev tekster og musikk til flere slagere. Ikke minst sangen om Alm Svarten. Arne hadde vært musiker helt fra rett etter krigen, med trekkspillet som hovedinstrument. Men han behersket flere instrumenter. Etter at han fikk slag i 1993, var det slutt som musiker – og slutten for bilverkstedet.

Verkstedet ble leid ut til flere, men de klarte ikke å konkurrere med merkeverkstedene som hadde «hevd» på de bilmerkene de solgte. I de fleste årene hadde verkstedet bensinsalg, først SHELL, og de siste årene FINA.

Ivar, som var født i USA i 1907, kom sammen med resten av familien til Vestre Gran i 1908. Begge foreldrene døde etter kort tid, og Ivar og de øvrige barna vokste opp hos sin tante i Støa.

Vi må ikke glemme at Ivar i mange år kjørte sykebilen i kommunen. Det betydde at han måtte rykke ut til alle døgnets tider. Han hadde god hjelp av sin kona Martha, som holdt alt sengetøy og utstyr til sykebilen rent og klart til neste tur. Vi i Vestre Gran – og kommunen ellers – har mye å takke Martha og Ivar for.

eldrebolig

Trygdeboligene, som ble bygget på den tidligere bilverkstedstomta.

Skribenten, som vokste opp fra årene etter krigen og utover, savner det meste av det vi har mistet i Vestre Gran, men mest savner han Søgardssmia og Vestre Gran Bilverksted. Der fikk jeg nok den første dosen for min interesse for lokalhistorie. Det ble mange besøk hos de to, og hver gang hadde jeg snappet opp noe nytt om historien vår.

Da det nye flotte verkstedet ble revet i begynnelsen av 2000-tallet og trygdeboliger ble bygd på tomta i 2005-2006, så skar det i hjertet. Det var ikke noe slikt vi hadde ønsket oss. Og så og si ingen fra Vestre Gran har bosatt seg der. De valgte heller mer urbane strøk.

 

Speidertropp

Grymyr og Vestre Gran har hatt mye – og mistet mye. Allerede rett etter krigen ble det startet opp en speidertropp. Det var Ivar Støen, – som blant annet drev bilverkstedet – og også var fotballtrener, som fikk i stand denne speidertroppen. Mange av de gutta som var med, de spilte også på hans fotballag. Med seg i ledelsen hadde han Øystein Roen fra Sløvika, som til daglig jobbet som betjent på Vestre Gran Handelslag. Øystein hadde bakgrunn fra speiderbevegelsen på Jevnaker.

 

Gry 4H

4h

Fra fylkesleir i 4H i 2003.

Det var rundt 1970 at det ble stiftet en 4H-klubb i Vestre Gran. Den hadde i starten sin base på Leikvoll skole, og med lærer Ingvald Kvalheim som den første lederen. Torstein Dahl, som da var rektor ved Skogskolen i Brandbu kontaktet Ruth Johnsrud i Vestre Gran Bondekvinnelag om de kunne tenke seg i medvirke til oppstart av 4H i Vestre Gran. Han hadde da vært i kontakt med Oppland 4H.

På det første møtet angående en oppstart, var Torstein Dahl, Skogskolen, Ruth Johnsrud, Bondekvinnelaget og Leif Hennenborg-Nilsen, fylkesinstruktør, av de som var tilstede. Senere sa Ingvald Kvalheim seg villig til å bli leder, og med Vebjørn Granli, som bodde på Leikvoll, ble hjelpeleder.

Kvalheim drev klubben litt på sin måte, og ikke helt etter 4Hs regelverk. Det oppsto endel gnisninger om hans lederstil, – og ungdommene. Ungdommene ville ha Ruth Johnsrud som leder.
Foreldrene kunne nok vært litt mer aktive i driften, og Ruth ble mye alene. Men etter hvert kom Åse Frøyhov med på ledersiden, og etter en tid overtok hun også ledervervet.

I starten var det mest landbruksrelaterte oppgaver. Etter starten var det viktig med et navn, og i og med at de fleste medlemmene bodde innen Grymyr skolekrets, ble det flertall for å kalle
den Gry 4H. I 4H begynner de som aspirant fra 10-års alderen. Fra 12 år er de juniorer, så senere seniorer. Selv om klubben har en voksen som sitter med hovedansvaret, så bestemmer 4H’erne, mye selv.

De første årene var Leikvoll utgangspunktet, men med årene flyttet de mye av aktiviteten vestover, og med årene ble Grymyr skole møteplassen. Liv Heier var en av lederne her, og etter hvert kom Roar Bråten inn i ledelsen. Roar var den som måtte kjempe for å holde liv i klubben. På det meste hadde de godt over 20 medlemmer.

– Vi sliter litt i dag, fortalte Roar oss, da vi intervjuet ham for Bygdeboka i 2007. – Nedgangen har dessverre vært merkbar, og i dag har vi vel seks-sju som er aktive. Så selv om Roar og kona Inger Marie stod på for klubben, så kunne de ikke hindre at den nå er historie. Det skjedde før 2010, innpå 40 år etter at den ble startet.

 

Bridgeklubb

Fortsatt er det noen fra Vestre Gran som spiller bridge, – men da som medlemmer av andre klubber på Hadeland. Men vi hadde i mange år egen bridgeklubb i Vestre Gran med et 20-tall spillere. De hadde sine ukentlige spillekvelder, – og vi vet at de brukte blant annet Fjordvang. Det siste lokalet de brukte var andre etasje i Hans Klæstads uthus. Klubben hadde sine beste år utover på 1950-tallet – og litt inn i 60-åra. Vi er litt usikre på når det var slutt, men vet at flere av de som var med fortsatt er oppegående.

 

Skrev nekrologer

Undertegnede skribent jobbet som journalist i avisen Samhold fra februar 1976 og i over ti år framover. I første halvdel av denne perioden, hadde han mange triste oppdrag. Det å skrive nekrologer er aldri hyggelig. Nå dreide det seg om alle telefonsentralene på Hadeland, som hadde fått dødsdommen, og som skulle presenteres i avisen. Undertegnede var innom de fleste sentralene fra Bjoneroa i nord til langt i sør i Lunner.

Det var mange som tok det tungt. Flere av damene hadde jobbet der i både 30 og 40 år, men de innså at automatiseringen ikke var til å unngå. Men vi tapte god lokalkunnskap og -kjennskap med nedleggelsene. Det damene på sentralen ikke visste, det var ikke verd å vite. Når det gjelder sentralen ved Grymyr, som Marthe Grymyr,  Oline Grymyr,  Magnhild Grymyr og Kari Grymyr hadde drevet helt siden 1928, ble den nedlagt 1. mars 1979.

 

Tre telefonsentraler

Vi har nevnt telefonsentralene ved Grymyr og Sølvsberget, men Vestre Gran hadde enda en, – nemlig den i Vesthagen, rett opp for Stensrud. Den het da også Stensrud. Denne sentralen kom i drift i 1911, Anne Vesthagen var stasjonsdriver. Hun drev til i 1936, da svigerdatteren Gunhild tok over. Stasjonen ble nedlagt i 1952, da ble de siste 11 abonnentene flyttet over til sentralen ved Grymyr.

 

Vestre Gran kino

filmframviser

Vestre Gran kinos filmframviser på Fjordvang

Vestre Gran var tidlig ute med å få sin egen kino. Vanligvis var det et omreisende selskap som som var innom. I Vestre Gran skjedde det første gang så tidlig som i 1922 – på lokalet Garversalen i Vestre Gran. Etter at Fjordvang ble tatt i bruk i 1926, mener vi den første filmfremvisningen der skjedde den 23. februar 1929. Siden var det selskaper innom jevnlig, det siste var Bygdekinoen.

Men i 1955 ønsket Vestre Gran ungdomslag  å starte opp egen kino, Vestre Gran kino, på Fjordvang. De kjøpte inn utstyr, 100 stoler, kinolerret og framvisermaskin. Fikk valgt et kinostyre bestående av leder Gudbrand Hole, kasserer Leif Blekkerud, Olaug Prestesæter, Bjørg Hagen og ungdomslagets leder Peder J. Skute.  Arne Sørum ble tilsatt som maskinist. Den første filmen de kjørte var Shetlandsgjengen, og da var tilstrømmingen så stor at de måtte kjøre to forestillinger. Datoen var 4. mars 1956.

Det første året ble det vist 63 filmer, og besøkstallet var bortimot 6000 voksne og 1650 barn. Noe som tilsa et snitt på 121. Selv i dag (2014), er det et gigantisk tall.

Vestre Gran kino var i mange år Hadelands mest populære kino. Allerede 7. juli 1957 satte busselskapet opp egen kinobuss fra Vassenden og hit ned i «ødemarka». Den skulle rekke den siste av de to forestillingene. Bussen sto og ventet til forestillingen var over – og selvsagt fikk sjåføren gratisbillett. Det hendte flere ganger at over 150 billetter ble solgt, og det var nok i strid med brannforskriftene. Nevnte kinobuss sluttet kjøringen i løpet av 1964, og grunnen var nok at TV’en da var i ferd med å ødelegge for de fleste kinoer.

Vestre Gran ungdomslag drev kinoen ut året 1969, da ble laget nedlagt. Fra samme dato overtok idrettslaget Fjordvang og kinodriften, som de fikk igang igjen 12. april i 1970. Da under ledelse av to som også hadde vært i kinostyret under Ungdomslaget, Håkon Grymyr og Leif Blekkerud.

Dessverre var det tunge tider for kinodrift, men de klarte å holde det gående til 4. juni 1978, med filmen Stardust. Da var det slutt. I de årene idrettslaget hadde ansvaret, ble det vist 418 filmer på Fjordvang. I overkant av 25.000 betalte sin billett og kinoen hadde ca. 114.000 kroner i brutto billettinntekter.

 

Alle bildene i artikkelen er hentet fra Bygdebok for Vestre Gran (ISBN 978-82-303-0910-0) og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Del 4 av 4 følger i morgen 31.12.2014

Klikk her for å lese del 1 av artikkelen
Klikk her for å lese del 2 av artikkelen